For ein stund sidan reiste Ymer frå oss, han drog med KV Bison for å flytte til Hopen! Vi har sjølvsagt lurt på korleis det går med godguten, og no har vi fått reisebrev! Vi trykker like godt heile brevet her i bloggen, for kan jo hende fleire der ute i den stor verda som lurar på kva Ymer har opplevd på ferda si mot Håpens øy i nord!

Kjære alle mine venner på Bjørnøya!

 Dere vil ikke tro hva som skjedde med meg!

Jeg lå og slappa av i huset mitt på Bjørnøya etter noen dager med mye mas og kjas og folk som føyk fram og tilbake – til fots, i traktorer, og i en rar ny gul-oransje innretning med lang snabel. Innimellom fikk jeg masse kos og oppmerksomhet. Riktignok ikke så mye som jeg ønsker, men det var akseptabelt nivå på kosen så jeg var i grunnen ganske fornøyd.

Så – lykke over all lykke – noen kom bort til meg med tursele og bånd! JIPPI! Jeg elsker jo tur, så jeg uuuulte og var hoppende glad. Turen gikk til kaia sammen med uvanlig mange mennesker, selv om det ikke er sååå overraskende siden jeg jo er umåtelig populær. Men det var da det skrekkelige skjedde! Jeg ble helt skjødesløst kasta om bord i en slags balje som de kalte for sjøbjørn. Alle andre som var om bord hadde på seg overlevelsesdrakt (pyser), men jeg, tøff som jeg er, klarte meg med min fluffy pels.

Turen gikk utover på havet, vekk fra hus og heim og kjentfolk! Vi kom til slutt fram til en enda større balje, og der måtte jeg smyge meg opp og ned skumle trapper før jeg til slutt havna innerst i et hjørne med gitterdør foran. Jeg ble altså satt i kasjotten! Selv om jeg fikk med meg et mykt og deilig pledd og velfylt vannskål, så var det såpass utrivelig i dette buret at jeg så meg nødt til å gi høylytt uttrykk for min misnøye gjennom heile natta i form av mine velkjente uuul. Om gaster, ansatte fra VNN eller skipssjefen mista sårt tiltrengt nattesøvn på grunn av dette, ja, det gir jeg fullstendig BENG i!

Etter mange timer til sjøs kom tante Stine og forbarmet seg over meg utpå morgenkvisten. Hun tok meg med UT av buret (HU-FØKKINGS-RRA!) og ned på dekk for en liten luftetur. Der hevna jeg meg på KV Bison med ca. 7 liter tiss og 14 kg bæsj pent fordelt utover dekk. Ferdig snakka.

Jeg fikk hvile meg på dekk i noen timer, og det var mange snille gaster innom for kos. Det var nesten så jeg angra på både uling om natta og bæsj på dekk… Men jeg fikk snart bekrefta at det var heilt innafor med nevnte hevnmetoder da jeg på nytt ble tatt med til en sånn liten balje som lå ute på havet. Jeg var ikke så veldig lysten på enda en båttur, men jeg havna nå nedi den lille baljen igjen, og jeg kikka meg nysgjerrig rundt for å se om Gravodden eller Emmaholman på Bjørnøya var å se. Men nei, det jeg så var ei veldig lang og veldig smal øy, og det sto noen brune hus nede ved brinken. Da vi nærma oss øya, så ble jeg veldig glad for jeg så at det var noen mennesker der, og jeg tenkte at det var en liten velkomstkomité til ære for meg. Jeg hoppa lykkelig i land så snart den lille baljen nådde fjæra, og jeg fikk endelig fast land under potene igjen. Det var deilig! Jeg fikk snuse litt rundt og så fikk jeg rusle langs fjæra bort til hovedhuset, hvor det sto et ubebodd hundehus med fersk treull i klart til meg. Jøss, for en service! Jeg måtte umiddelbart markere med både piss og pels.

Nå har jeg testa dette nye huset i noen timer, og det virker å være svært solid. Jeg har imidlertid allerede klart å snurre kjettingen min fast flere ganger, så tante Stine har vært nødt til å komme ut fra det store brune huset for å redde meg sånn at jeg har litt mer enn 30 cm kjetting tilgjengelig. Tante Stine har også gitt meg mat og kos, så det er ikke så aller verst med nytt hus og ny øy. Enn så lenge… Jeg har observert at det er noen andre pelsræver litt lengre bort på gårdsplassen her, og jeg lurer veldig på om jeg kan få hilse på dem. De har allerede blitt gode venner med tante Stine, for de får masse kos på magen av henne, og hun får litt i overkant mye trynsleik av dem, så de må jo være ok pluss, tenker jeg. De heter Suggen og Siff, og jeg gleder meg til å gå på tur ilag med dem.

Nå er det snart natta for store hunder her på denne lange og smale øya, og siden jeg er så dausliten etter en strabasiøs reise det siste døgnet, så skal jeg krype helt innerst i det nye huset mitt og sove. Tante Stine skal ikke sove, for hun er på vakt. Hun observerer været så sjeldent at hun verken husker at hun skal observere været når hun faktisk skal, eller hvilket vær det har vært siden forrige gang… O’gremmelse!

Håper dere har det fortreffelig nå når freden og roen har senket seg på Bjørnøya, og at dere koser dere max resten av sesongen! Siden jeg er så uselvisk av meg så må jeg helt på tampen be om at dere koser masse med Yukon og at dere tar han med på mange turer (sånn at han blir sliten i potene, mihihiiihihiiii…). Tante Stine hilser «takk for laget» enda en gang, og hun sier at hun gleder seg til neste gang hun møter dere  

Forvirra og sliten hilsen fra Ymer!