26. januar markerer vi at Bjørnøyas mest rampete spilloppmaker og største koseklump, Yukon, har bursdag! Yukon blir hele 6 år i dag, men alderen ser ikke ut til å tynge på noen som helst slags måte. Her er det full fres dagen lang, og det aller artigste Yukon vet om er å springe – jo fortere, jo bedre! Han har også vist seg å være en god isbjørnvarsler, og det setter vi stor pris på.

Dagen feires med mange besøk ute på gårdsplassen hvor favoritten «klø-mæ-på-magen» leveres fra alle i besetninga, og kompisen Laban uler en liten bursdagssang. De tobeinte koser seg med hundemuffins, det vil si muffins pynta med hundefjes, men siden søtsaker og menneskemat ikke er bra for hundemager, så har kjøkkensjefen funnet fram noe litt mer hundevennlig, så bursdagsmiddagen i dag blir nok populær. Gratulerer med dagen, Yukon! Vi gleder oss til å gå mange og lange turer i lag med deg utover vinteren!

På selveste nyttårsaften hadde vi besøk av isbjørn, men det ble ikke oppdaget før 1.nyttårsdag av besetninga. Bjørnen hadde tuslet rundt på kaia og rundt på nedre del av stasjonsområdet. Sporene ble oppdaget når vi venta på besøk fra Kystvakta.

Isbjørnen er en god svømmer og kan underlegge mange kilometer i havet i så lenge som 24 timer i strekk. Grunnet gunstig vindretning for isdannelse nord for Bjørnøya har avstanden til iskanten lagt på rundt 40-50 kilometer de siste dagene, noe som er en svært overkommelig svømmeavstand for en isbjørn.

Nå lurer vi veldig på om hun har svømt tilbake til iskanten eller om hun har tatt seg en tur sørover på øya. Det er to år siden sist det ble observert isbjørn på Bjørnøya når isen hadde lagt seg tett opp til øya i mars måned. Det er mange år siden at bjørn har blitt observert så tidlig i vintersesongen.

På Bjørnøya gjemmer sola seg 7.november og kommer ikke tilbake før 4. februar. I mellomtiden er det hele 46 døgn med polarnatt hvor solbanen alltid ligger lavere enn
6° under horisonten. Mye klarvær i desember har imidlertid gitt oss mye fint lys og fått oss til å lure på: blir det egentlig helt mørkt på Bjørnøya?

De første ukene i sesongen er unnagjort, og vi er klar for julefeiring på Bjørnøya. Mellom brannøvelse, skytetrening og mange andre rutineinnføringer, har vi også fått tid til tradisjonelle juleforberedelser. Nå har vi kommet godt inn i arbeidsrutinene og julefreden senker seg over stasjonen. Så langt har vi hatt et enestående stabilt og godt desembervær, og det har blitt noen fine måneskinnsturer både på ski og på beina.

Andre søndag i advent kom det ny besetning til Bjørnøya, fraktet opp fra Tromsø med kystvaktskipet KV Harstad.

Vi er en godt blandet gjeng som har overtatt stasjonsdriften. Halvparten førstereis, og resten med tidligere erfaring fra ishavsstasjonene. Etter et døgn, og tidenes korteste overlapp overtok vi stasjonen fra sommerbesetningen. Vi sender en stor takk til de som reiste ned, for utmerket erfaringsoverføring, og at de overdro stasjonen i strøken stand til oss.

For første gang i historien har vi nå fått en kvinnelig stasjonsleder. Stine er meteorolog, og har arbeidet tre tidligere sesonger på Bjørnøya. Hun har derfor de beste forutsetninger for å lede stasjonen frem til juni neste år.

Det har nå snart gått to uker siden vi kom oppover til Bjørnøya, og etter hektiske dager med å komme inn i nye arbeids- og sikkerhetsrutiner, har roen senket seg over stasjonen, og vi kan nyte tiden både i arbeid og fritid.

I Herwighamna på Bjørnøya finner man Hammerfesthuset fra 1822, den eldste fangsthytten på hele Svalbard som fortsatt står. Bak Hammerfesthuset står en del av Tobiesenhuset fra 1865. Begge husene er selvsagt kulturminner. Hammerfesthuset blir vedlikeholdt av Sysselmesteren. Bak Tobiesenhuset har tidligere besetning oppført et vedskur med vegger og tak av Eternit-plater. Veggen mellom Tobiesenhuset og vedskuret er i meget dårlig tilstand.

Man vet ikke så mye om overvintring i Hammerfesthuset 1822. Men Sievert Tobiesen som satte opp Tobiesenhuset i 1865 førte dagbok som finnes tilgjengelig. Når man har lest den, og står i Tobiesenhuset, kan det være fint å tenke seg hvordan det var å være fangstmann på 1800-tallet

Tobiesenhuset var veldig stort sammenlignet med de fleste fangsthytter. Det gjenstår ca. 1/3 av huset. Fra Norsk polarinstitutts bildearkiv er disse bilder fra 1920-tallet hentet.

Veggen mellom Tobiesenhuset og vedskuret er helt ødelagt av råte. Veggen vil kollapse en dag hvis ikke noe blir gjort. Taket til vedskuret er montert mot denne veggen.
For å unngå at vedskuret raser sammen den dagen veggen kollapser, satte sommerbesetningen opp støtter.

Det nærmer seg slutten på sommersesongen 2021 og enda et gruppebilde skal opp i Isbjørngangen. Og denne gang er det litt spesielt for det blir bilde nummer 100. Den 100.e besetningen på stasjonen siden 1959. Det var jo også folk her mange år før det, men det finnes ikke noen gruppebilder.

Bildet fikk derfor en gullramme og ble avduket under en høytidelig seremoni med champagne og godbiter.

Bildet er også lagt ut under besetningsbilder.

I Juli i fjor mistet en besetningsmedlem en av stasjonens GPS på tur til hytten ved Kapp Levin. Da turkameraten også hadde GPS kunde vi seinere følge track og søke etter den. Men uten å finne den etter flere forsøk. Vi regnet med at en rev eller en av våre hunder må ha flyttet på den.

En kveld i Oktober i år var det igjen tur til Kapp Levin. I mørker med hodelykter på. Og der går de rett på den.

Man skulle vel ikke tro at den fungerer etter 15 måneder i terrenget, største delen av tiden under snø. Men det gjorde den. Med nye batterier i kom den opp med informasjon om at det var 1.18 km igjen til hytten.

Ved å plotte track fra Juli 2020, søk seinere sommeren 2020 og fyndplassen viste det seg at vi (jeg som skriver dette) ved søk har gått så og si rett over den,

Ved Lakselva, sør for Einangen, 1,6 km i luftlinje fra Bjørnøya Meteorologiske Stasjon er det et dypt hull fra prøveboring etter kull. Dette hullet kan være vanskelig å oppdage. Om sommeren bør man se det godt, men om vinteren kan det være skummelt. Særlig når det bygger seg opp snøskavler.

Hullet er 4.8 m i diameter og 6.5 m dyp. I bunn ligger rester av trekonstruksjon med skarpe splinter som stikker opp.

Slår man ikke seg i hjel med en gang så vil det uansett være umulig å ta seg opp uten assistanse.

Hullet burde vært sikret, men da det er kulturminne og ligger i naturreservat må det koordineres med Sysselmesteren. Inntil videre er det satt opp brøytestikker rundt.

Kanskje kan Kings Bay/Bjørnøen AS som grunneier bidra?

Dronebilder tatt av Håvard.