Tobiesenhuset

I Herwighamna på Bjørnøya finner man Hammerfesthuset fra 1822, den eldste fangsthytten på hele Svalbard som fortsatt står. Bak Hammerfesthuset står en del av Tobiesenhuset fra 1865. Begge husene er selvsagt kulturminner. Hammerfesthuset blir vedlikeholdt av Sysselmesteren. Bak Tobiesenhuset har tidligere besetning oppført et vedskur med vegger og tak av Eternit-plater. Veggen mellom Tobiesenhuset og vedskuret er i meget dårlig tilstand.

Hammerfesthuset i front, ca 1/3 av Tobiesenhuset og bak der igjen nyere vedskur.

Man vet ikke så mye om overvintring i Hammerfesthuset 1822. Men Sievert Tobiesen som satte opp Tobiesenhuset i 1865 førte dagbok som finnes tilgjengelig. Når man har lest den, og står i Tobiesenhuset, kan det være fint å tenke seg hvordan det var å være fangstmann på 1800-tallet

Tobiesenhuset var veldig stort sammenlignet med de fleste fangsthytter. Det gjenstår ca. 1/3 av huset. Fra Norsk polarinstitutts bildearkiv er disse bilder fra 1920-tallet hentet.

Her ser man Tobiesenhuset i opprinnelig størrelse. Det vises også tydelig at det var sammenbygget med Hammerfesthuset.

Veggen mellom Tobiesenhuset og vedskuret er helt ødelagt av råte. Veggen vil kollapse en dag hvis ikke noe blir gjort. Taket til vedskuret er montert mot denne veggen.
For å unngå at vedskuret raser sammen den dagen veggen kollapser, satte sommerbesetningen opp støtter.

Vedskur med eternitplater, sannsynligvis sprengfylte med asbest.
Synlig råte midt på vegg, men det er råte i hele veggen.
Tak til vedskur montert på mellomvegg.
Støtter til vedskurets tak. Forhåpentlig vil vedskuret stå selv om veggen kollapser.

Gruppebilde nummer 100

Det nærmer seg slutten på sommersesongen 2021 og enda et gruppebilde skal opp i Isbjørngangen. Og denne gang er det litt spesielt for det blir bilde nummer 100. Den 100.e besetningen på stasjonen siden 1959. Det var jo også folk her mange år før det, men det finnes ikke noen gruppebilder.

Bildet fikk derfor en gullramme og ble avduket under en høytidelig seremoni med champagne og godbiter.

Klart til avduking.
Gjestene ankommer
Stedlig leder holder en høytidelig tale.
Her er vi!

Bildet er også lagt ut under besetningsbilder.

Skål!

Solid GPS

I Juli i fjor mistet en besetningsmedlem en av stasjonens GPS på tur til hytten ved Kapp Levin. Da turkameraten også hadde GPS kunde vi seinere følge track og søke etter den. Men uten å finne den etter flere forsøk. Vi regnet med at en rev eller en av våre hunder må ha flyttet på den.

En kveld i Oktober i år var det igjen tur til Kapp Levin. I mørker med hodelykter på. Og der går de rett på den.

Man skulle vel ikke tro at den fungerer etter 15 måneder i terrenget, største delen av tiden under snø. Men det gjorde den. Med nye batterier i kom den opp med informasjon om at det var 1.18 km igjen til hytten.

Ved å plotte track fra Juli 2020, søk seinere sommeren 2020 og fyndplassen viste det seg at vi (jeg som skriver dette) ved søk har gått så og si rett over den,

Farlig hull etter prøveboring

Ved Lakselva, sør for Einangen, 1,6 km i luftlinje fra Bjørnøya Meteorologiske Stasjon er det et dypt hull fra prøveboring etter kull. Dette hullet kan være vanskelig å oppdage. Om sommeren bør man se det godt, men om vinteren kan det være skummelt. Særlig når det bygger seg opp snøskavler.

Hullet er 4.8 m i diameter og 6.5 m dyp. I bunn ligger rester av trekonstruksjon med skarpe splinter som stikker opp.

Slår man ikke seg i hjel med en gang så vil det uansett være umulig å ta seg opp uten assistanse.

Hullet burde vært sikret, men da det er kulturminne og ligger i naturreservat må det koordineres med Sysselmesteren. Inntil videre er det satt opp brøytestikker rundt.

Kanskje kan Kings Bay/Bjørnøen AS som grunneier bidra?

Ved siden av hullet ligger haug med kullrester.
Dessverre er ikke lysforhold nede i hullet godt nok til å vise rester av trekonstruksjon i bunn.

Dronebilder tatt av Håvard.

Autosonden

Nå har Autosonden vært i bruk snart 3 måneder. Vi sender sonder hver 6.e time, altså 4 i døgnet hvorav 3 fra Autosonden. Så langt har det bare vært 2 feilslipp. Men så har det heller ikke vært noe skikkelig uvær.

Selv om den er automatisk så er det ganske mye arbeid med lasting av sonder. Det tar 4-5 min for hver sonde. Det går å lade totalt 60 sonder.

Maks 60 kasser, her er 10 klare.

Ballongkasser og sondekasser må også transporteres ut i containeren.

Montere ballong, ventil og unwinder.
Legg i kasse.
Steng lokk og gjør klar neste. Automatikken frakter ferdig sonde på plass og henter ny tom kasse.
Er man rask så må man vente på automatikken før man kan legge i neste.
Full ladet.

Strandrydding

Det er nærmest blitt tradisjon at hver besetning rydder noe strandsøppel. Det lander vanvittig mye søppel på øya hvert år, hovedsakelig fra fiskeflåten.

Maria, Oda og Robert valgte en vindfull dag og gikk bort til Kobbebukta. Der hadde Maria og Robert siden tidligere samlet sammen en god del på retur fra overnatting på Teltvika. Nå hadde de med nye flotte oransje BigBags.

I tillegg var der en BigBag fra i fjor som aldri ble hentet. Faktum er at den bagen ble borte og konklusjon var at havet hadde tatt den tilbake for resirkulering. Men i år så var den der igjen, ferdig resirkulert. Den hadde fått mye juling.

Årgangssøppel

Når Sysselmesteren er på øya med helikopter i annet ærende, hjelper de gjerne til med å frakte bagene til stasjonen. En gang i året sender vi innsamlet søppel til fastlandet med Kystvakta.

Det meste strandsøplet er fra fiskeri
Vindfull dag
Ryddet plass for nytt søppel til neste år.

Her går det unna !!!!!!!!!

Gulli mot nye høyder

Når en sjanse byr seg å komme seg opp i høyden er ikke Gulli sein å stille.

GPS antennen på mønet av Servicebygget, som er tilkoblet Sonde base stasjonen, sluttet plutselig å virke. Antennen har stått i mange år og har opplevd mye dårlig vær.

Driftsleder Robert rigget personkurv på kranen, kranfører Håvard tok fatt i spakene og Gulli gjorde seg klar til en luftetur.

To små skader på antenne er nok til at det kommer inn vann og det er slutt på satellitt kontakt.

Ny antenne på plass

Dronebilder

Når drone har blitt allemannseie så blir det også vanlig at besetningsmedlemmer på øya har. Artig med flotte birdview bilder. Men også en god måte å sjekke eller dokumentere antenne installasjoner på tak og i master uten å måtte klatre.

Klikk på bildene så vises de i full størrelse i nytt vindu.

Slike sommer kvelder er det ikke mange av på øya. Da må det grilles.
Tyvjoene blir forvirret av flyende objekt som ikke lar seg stresses til å spy opp halvfordøyd mat.
Toppen av 100 m masten på Midtpunktet med Telenor kystradio VHF antenne

Bilder tatt av Håvard.

Laban inspiserer igjen

Tusen takk til hjelperne som har vikariert her på bloggen, mens jeg var på en ny inspeksjonsrunde.

Det har gått noen rykter om at en hyggelig snekker, og en enda hyggeligere snakker har vært på besøk i Revdalen for noen uker siden. Oppdraget deres var å bygge en ny hytte til fugleforskerene fra Norsk Polarinstitutt. Den gamle hytta hadde fått juling av en tidligere vinterstorm. Dette er det verdt å bevege labbene mine for å kunne inspisere. Jeg bestemte meg for å være guide, og lokket med meg fire tobeinte og Yukon på tur.

Første etappe gikk fra stasjonen til Skutilen, med et par artige stopp for tobeinte.

Tobeinte inspiserer Nikk-Nakk hula på vei til Skutilen.

De tobeinte har hevet seg på toppturtrenden. Dermed gikk andre etappe fra Skutilen via Alfredfjellet, Hambergfjellet, Fuglefjellet med inspeksjonspause i Revdalen. Videre gikk ruta oppom Antarcticfjellet før vi endte opp i Russehamna.

Poserer villig med tobeinte på Alfredfjellet. Yukon har ikke tid til sånt tull.


Viser de tobeinte hvordan man labber ned fra Fuglefjellet i bratt terreng. De tobeinte kaller det for å «gå på hælan».
Gamle og nye hytta i Revdalen. Den gamle hytta i Revdalen seilte avgårde i en vinterstorm, og sto opprinnelig der den nye hytta har blitt plassert. Dette bildet er fra en tidligere tur som en frekk tobeint gikk uten meg,
Men nå fikk jeg endelig labbet til Revdalen og inspisere nybygget. Det var komt på kledning, tak, dører og vinduer. Fugleforskerne har noe å glede seg til når de kommer neste sommer!
På toppen av Antarcticfjellet mot Russehamna.

Siste dagen startet med øsende pøsende regn. De fire tobeinte og Yukon gikk tidlig avgårde til stasjonen med godt mot, mens jeg bestemte meg for å bli igjen en stund til. Etter en noen timer var det på tide å løfte labbene og labbe etter.

Masteklatring, bedre VHF dekning

Det har i mange år vært planer om å installere en VHF Repeater på Midtpunktet med antenne i den 100m høye masten. Dette for å forbedre VHF dekning på øya.

En Hytera Repeater ble installert av vinterbesetningen, med antenne på eksisterende brakett, 36 m opp i masten. For å forbedre rekkevidden flyttet sommerbesetningen brakett og antenne opp til ca. 70 m. Gulli og Håvard klatret og Mats var bakkebasert prosjektleder.

Med digitale håndholdte radioer, har vi nå vår egen dedikerte VHF kanal. All trafikk mellom stasjon og håndsett går via Repeater på Midtpunktet. Repeateren har uteffekt på 25W.

Unge, spreke og entusiastiske masteklatrere, Gulli og Håvard.
Mindre ung prosjektleder med bakkekontakt. (Og nakke sperr.)

Gulli benyttet også sjansen å klatre helt til topps for fotosession.

Utsikt mot nord med stasjon. Klikk på bilde så vises det i full størrelse i nytt vindu.
Utsikt mot sør og Misery. Klikk på bilde så vises det i full størrelse i nytt vindu.
Repeater med 25W uteffekt.

VHF radiodekning er nå bedre på øya, men fortsatt mister vi kontakt med stasjonen mellom fjellene sør på øya. Da er det kjekt å ha Iridium telefon eller GPS InReach som reserveløsning.

Gulli ved øvre bardunfeste
På vei mot toppen. Bilde tatt gjennom teleskop kikkert fra stasjon
Mission completed. Fornøyde fjes.