Siste kapitel

På ishavet for oss 9 som har vært på Bjørnøya denne sommersesongen. Mange skal nok tilbake til ishavet før de gir seg, men for denne gangen tikker det altså mot hjemreise og julefeiring.

O’kakelig lykke!

Dog så skal vi jo virke frem til vi bli avløst, og helst litt lenger før vi tenker på hjemreise og julefreden kan senke seg. Så hvordan er de siste ukene og dagene før vi vender snuten hjemover? Det går mye i vasking. Alle flater skal vaskes, vegger, tak, lister og gulv. Så det er et passe stort areal å vaske. Ellers så går det i julebord, få ferdig prosjekter før verksteder blir vasket ned. Så det vil si at når dere leser dette, er hele servicebygget vasket, og mer eller mindre klart for gis videre til neste besetning.

Den lengste gangen nord for Dovre har blitt vasket og bonet, som nå skinner om kapp med julestjerna.

Julebord ble nevnt, for ivrige ishavsblogglesere vet dere at gjengen på Hopen er ivrige på å arrangere julebord, og de har allerede hatt minst tre stykker i følge bloggen deres. Vi på Bjørnøya skal ikke være noe dårligere og skal selvfølgelig ha julebord før vi gir oss. Det har til nå blitt konsumert lutefisk, hvor vi fikk servert aquevitt i fra fjellene der hvor moskusen bor. Vi gir oss ikke der, da vi også skal ha et andre julebord hvor det skal serveres ribbe og pinnekjøtt. La oss håpe at vi kommer oss inn i redningsdraktene, for jaggu klarer en å spise alt for mye hver eneste gang det serveres julemat.

Før middagen på dette julebordet, delte høvdingen ut diplomer for sesongen hvor det nå er kommet nye tindebestigere, kjentmenn og damer, i tillegg diplomer som var mer personlige for den innsatsen du hadde lagt ned.

Juleverksted med konsentrerte sjeler.

Vi har også fått et oppdrag i fra selveste Norges rikskringkasting om å vise hvordan det kan være å være på ishavet i adventstiden. Så i anledning dette oppdraget har vi bestemt oss for å ha et lite juleverksted for å piffe opp julestemningen et par hakk. La oss bare si at det muligens kommer et innslag på NRK, første søndag i advent som kan være verdt å få med seg.

En av mange nisser laget på juleverkstedet.
Gløgg og småkaker til trekaffen.

For å runde av denne sesongen har vi altså fått første Nordnorske seriemester i Bodø Glimt, og på toppen av det hele så Rykket også Tromsø il opp til det gjeveste selskapet. Heia Nord Norge! Gratulerer både til Bodø og Tromsø som vinnere av hver sin divisjon i Norsk toppfotball.

Værmeldingen

Fra gammelt av var Bjørnøya Radio en viktig faktor til at sjømenn kom seg hjem fra Barentshavet. Det var nemlig slik at telegrafistene hadde lytteplikt på radioene (Korte og lange bølger, med mer) hele døgnet. Den gangen satt det alltid to stykker inne på radiorommet, slik at når en skulle ta værobservasjon, gå på do eller spise så var det fortsatt en igjen til å lytte. Den gangen var Bjørnøya Radio som en kystradiostasjon å regne, men siden 1996 har Bjørnøya radio blitt styrt over satellitt fra Telenor Maritim Radios stasjon i Salten-området.

Bildet er lånt fra Wikipedia

I dag heter det ikke lenger Bjørnøya radio, og det er ikke bare telegrafister som jobber her. Den dag i dag heter det Bjørnøya Meteorologiske stasjon, eller bare på folkemunne Bjørnøya-Met. Det jobber alle mulige forskjellige personer her, med ulike bakgrunner, historier og ferdigheter. Selv om ting er litt annerledes, så er det fortsatt en del som er veldig likt, og da tenker jeg på at det leses maritim værmelding for «nærområdene» til Bjørnøya, to ganger i døgnet. Altså havområdene omkring Bjørnøya. Her kommer det en ferdig værmelding for kystområder i nord, inkludert Svalbard. Denne blir sendt i fra Meteorologisk institutt fra fastlandet på mail, både på engelsk og norsk.

Konsentrert værleser

Opplesningen foregår på to forskjellige bølgelengder, slik at flest mulig kan høre den. Det skal leses farevarsler, for eksempel om det ventes kuling, storm eller orkan på noen av plassene som inngår i vårt ansvarsområde. Synoptisk situasjon, altså lavtrykk, høytrykk og hvilken retning det beveger seg. Skal trykket stige eller synke. Først nå begynner en å lese selve «værmeldingen» altså vindstyrke, bølgehøyde, været (regn, snø, oppholdsvær) og til slutt siktforholdene.

«C4 østlig stiv kuling, etter hvert skiftende. Veldig røff sjø. Regn med moderat sikt.»

Slik kan en værmelding for området C4 se ut. For de som kjenner til det å lese værmelding, eller kanskje befinner seg i akkurat dett området vet da at C4 er det området som Bjørnøya ligger i. Det er delt opp i mange områder, slik at når værmeldingen leses fra de forskjellige stedene vet båtene om de ligger utsatt til, kanskje de bør forflytte seg.

Idag er ikke denne like kritisk som tidligere, da de fleste båter har både internett og satellitt tilgjengelig. Dermed holder de seg relativt oppdatert på hvordan været kommer til å bli. Dog så er det en del av jobben å lese hvermelding to ganger i døgnet, og ekstra stas for noen, er det om en kan lese om Nordpolen og hvilket vær som ventes der.

Oppgjørets time

Noen av dere observante lesere har sikkert fått med dere at Chiefen og høvdingen ikke lenger deler kontor. De har nå hvert sitt kontor, og da ble det duket for konkurranse om hvem av de som kunne innrede det fineste kontoret på øya.

Høvdingen viser frem sitt ny-innredet kontor.

Det må nevnes at vinneren egentlig skulle kåres 1.november, men det ble utsatt på uvisst grunnlag. Ryktet skal ha det til at fotoskriveren var tom for blekk, andre mener valget i USA måtte bli ferdig først så en kunne reagere ut i fra det. Uansett grunn så ble det en uhøytidelig åpningsseremoni, eller det vil si at stedlig leder troppet opp i blazer og slips for anledningen.

Chiefen viser stolt frem sitt kontor, og alle skulle ta bilder.

Det har blitt jobbet på spreng, leid inn dekoratører og etter lenger enn langt, fikk vi andre endelig komme på offisiell åpning av kontorene. Det har vært lukkede dører og hemmeligheter, men under åpningen var det en helt annen atmosfære. En veldig hyggelig atmosfære med musikk, levende lys og noe godt i koppen.

Både stoler og skjermer ble testet under visningen.

Det skulle stemmes om hvem som har det fineste kontoret, og vinneren fikk en premie. Det må selvfølgelig være stemmeurne slik at de sju som ikke er innehaverne av kontorene kan få putte sin stemme ned i. Det ble laget et skjema som skulle fylles ut, hvor en totalt kunne gi 9 poeng. Her kunne en også fylle inn ris og/eller ros.

stemmeseddel/skjema for poenggivning

Det ble et forrykende valg, hvor det skilte bare noen usle poeng mellom kandidatene. Til slutt var det altså Sjæfen sjøl som stakk av med kandidaturet som stasjonens fineste kontor. Hvem vet, kanskje dette kan bli en konkurranse for fremtidige kontorentusiaster på Bjørnøya. En årlig kontorkonkurranse? En viktig faktor på ishavet er at en ikke får det mer gøy enn en skaper selv!

I tillegg har vi feiret farsdag, eller det vil si at samtlige kom på det under trekaffen når det ble servert kake. Så ikke store greia der, men god kake var det. Så til alle fedre der ute, Gratulerer med overstått farsdag!

Hipp hipp!

Vi hadde tidlig på sesongen noen som leverte masteren sin, og forsvarte den med utmerket bravur, og som en del av feiringen hennes brant hun opp samtlige papirer til masteren sin i stampen. Og jaggu ble det varmt badevann av slikt. Dog så var det noen langfingrede personer som klarte å snike til seg ca 98% av post-it lappene fra papirhaugen. Disse post-it lappene ble så glemt av i ca 3 måneder før de ble tatt i bruk. Det ble laget en liten påminnelse for levert master.

Av de 98% post-it lapper som ble tatt, ble ca 99% av disse gjenbrukt for å skape et bevis, et kunstnerisk sådan. Lappene ble klippet og limt på en papplate, og forseglet meg pleksiglass skrudd fast.

Masteroppgave eller kunst?

Oppvasknytt på Bjørnøya

Siste nytt på ishavet er at steamoppvaskemaskinen har brutt sammen på grunn av sensorfeil i hytt og gevær. I følge lokale kilder sverger mannskapet på ni til en såkalt normal vaskemaskin hvor vi har vaskemiddel som kanskje holder til vi blir hentet og avløst. På bakgrunn av denne hendelsen har besetningen på Bjørnøya tatt i bruk oppvaskbesparende midler, hvor vi bruker tallerkener og kopper og kar flere ganger om dette lar seg gjøre. Gjerne ting som har flerbruksverdi, slik at en ikke trenger et glass til vann og et til juice og et til brus.

Vaskemiddelbeholdning per 04.10.2020

Det har naturligvis ført til at det hoper seg opp stabler på enkeltes plasser da en fort kan glemme at en allerede har et middagsfat stående på bordet. Det er altså ikke sånn at vi bare lar fatet stå med inntørket middagsrester og annet kjafs som måtte ligge igjen. Vi skyller fatene, slik at vi kan bruke de på nytt. På grunn av tiltakene som er satt i gang, hender det at våre kjære kokker av å til må mase for at vi skal fylle opp maskinen. Da de helst ser at maskinen er fylt opp helt før den settes i gang.

Har gått ut i streik, uvisst om den kommer tilbake i arbeid

Den såkalte normale oppvaskeren er hentet i fra reservestasjonen, så vi får håpe at den holder ut. Ellers kan det bli enda strengere oppvaskbesparende tiltak, og kanskje vi andre også må bidra på oppvaskfronten. Det skal dog nevnes at det er flere i besetningen som er dyktig med oppvaskkosten, så dette tar vi med knusende ro.

Ellers så skjer det noe halvstort på andre siden av dammen hvor de skal velge hvem som skal styre landet fremover. Selv om vi befinner oss midt ute i intet er dette noe som har vært pratet en god del om i det siste, og enkelte har intensjoner om å sitte ut i natten å følge med. Siden det halvstore eventet på andre siden av dammen foregår, ble det naturlig med en amerikansk helaften med store saftige amerikanske hamburgere og ved siden av ble det servert nasjonal drikken der borte nemlig Coca cola.

American-style

Annet som har skjedd siden sist er at stedelig leder, kapteinen eller bestefar har vist oss hvordan en rydder snø fra trappa. Med stor iver kunne han fortelle at kosten var første verktøyet vi skulle ta i bruk. «Svosj svosj», og et lite lag med snø forsvinner, vi slipper å tråkke ned snøen så den blir is. For da må vi frem med «Barkeskrapen» eller ishakka som det kalles på folkemunne i Tamokdalen. Og om det ikke skulle funke må vi til med salt. Og det vil vi absolutt ikke.

Chiefen vet ikke om at det nå er laget et oppheng for hørselsvern slik at de har en fast plass i hangaren, så hadde vært fint om ingen sa det til han. Så blir det en liten overraskelse til ham.

Vi har nå passert 1.november så vi har lov til å begynne å snakke om en viss vask. For de som ikke allerede har gjettet det, så omhandler dette rundvask av stasjonen. Å vaske er ikke det morsomste som finnes, men det er trivelig å komme til en ren og pen stasjon. Så tiden fremover vil bli brukt til rydding, vasking og boning av stasjonen.

Slik at når avløsningsdagen kommer, så er det ryddig, rent og pent. Det er noe med å overlevere ting i samme, men aller helst litt bedre stand enn hva når du selv overtok. Det sier seg selv at det er noen kvadratmeter med vegger, tak og ikke minst gulv som skal vaskes. Sengklær, dyner, puter og annet skal vaskes, tørkes og puttes tilbake på sengen. På et nyvasket rom, med duft av lunket zalo-vann.

Til syvende og sist vil jeg bare påpeke at snøen er forduftet i fra bakken, og utsikten for å få gått på ski før vi reiser ser dårligere ut. Dog så krysser vi fingrene!

Her kommer vinter´n

Endelig har den første snøen lavet ned, og Bjørnøya har kledd seg i sine vakreste drakt. Den kalde fine tiden nærmer seg, og en eventyrlig tid i vente. Vi har ekstremt fine solnedganger for tiden, og lyset er magisk. En kan rett å slett ikke klage disse dager. Dog så skjer det liksom ikke noe hele tiden lenger, og dermed lenger i mellom innleggene her inne.

Vi trasker turer, nyter den fine tida. Det handler mye om positive opplevelser i hverdagen for å ikke bli rammet av mørketidsdepresjon. For undertegnede hjelper det stort bare å være ute en liten stund hver dag, omså bare 15 minutters luftetur gjør mye for topplokket. Og nå mer en noen gang tidligere koses det masse med hundene.

Fint nå ja!
Speil speil på veggen der!
Kveldsstemning

Ellers så har vi plukket litt søppel, men ting fryser fast i sand og stein, dermed blir ikke fangsten like stor som tidligere. Ellers så lages det stadig ting og tang på bygget. Det er noe med det å bruke kreativiteten til noe konstruktivt, til glede for en selv eller andre.

Hjemmelaget bokhylle

Siden det nå finnes et kontor for chiefen og et for stedlig leder, var det på sin plass at de fikk skilter til dørene sine. Som en slags innflyttningsgave.

Er vell ingen tvil om hvem som sitter innenfor her?

Det hender at det blir skikkelig kaldt her oppe, og da kan det være at rør kan fryse, så da må det isoleres slik at det forhåpentligvis ikke fryser når vinteren setter inn.

Det er også begynt å snakkes i gangene om en viss vask, men denne er ikke lov å nevne før 1.november har sjefen opplyst om. Det kan jo tyde på at oppholdet på 74grader nord går mot slutten for vår del.

Gi gjerne innspill om hva dere vil se på bloggen! Store som små, korte eller lange, strenge eller glade.

Fugleperspektivet

Sommeren er definitivt på hell og det skjer liksom ikke så mye på øya lenger. Vi har ingen forskere på øya, det er lengre mellom forsyningsbåtene, og det begynner å bli stusselig tomt på kjøla. Dagene blir kortere, temperaturen kryper sakte nedover og det er brått ikke store eventer som en kan dele med dere lenger.

Slik ser det altså ut for fuglene!

Vi har hatt vakre solopp -og nedganger. Himmelen er ildrød til tider, og det er flere som prøver å fange fargene med kamera. Vi har hatt utfordringer, vi spiller masse «besserwizzer» og vi har fine kvelder med stjerneklart, kjølig gufs i lufta og det vakre lyset på nattehimlen. Hun som på folkemunne bare kalles for Aurora.

Det var en periode veldig tomt på kjølen før vi fikk forsyninger, det var et trist syn for oss matglade folk. Så når båten kom med agurk, som enkelte svorsker hadde mast om i lang tid ble det møtt med jubel og applaus. Det er rart med hvor lenge grønnsaker varer på ishavet, tro om det er luften? Eller kastes de for fort på fastlandet? Det som er sikkert at det var deilig å få grønnsaker i hus, det føltes som en evighet siden sist vi så noe som kunne minne om grønnsaker.

Dronefoto av solnedgang

Ellers så kan jeg nevne at vi fikk besøk i fra nord. De kom flyvende med sin propelldrevne-farkost, og de skulle hente inne gods for fugleforskerne.

Huffda
Hurra, taco! Ferske grønnsaker!

Akvaplan Niva ga oss et oppdrag som undertegnede ikke kunne takke nei til. Det skulle nemlig fiskes 20stk røye i fra Ellasjøen. Så da bars det ut til Skutilen, før en dagen etter dro ned til Ellasjøen å drog opp røyer. Dette er så langt den eneste plassen vi har fått røye på land, i andre vann har det vært napp men ikke noe mer en det.

Trur du han får napp?

Siden det ikke har vært all verdens aktivitet på øya i det siste, kan undertegnede betrygge med at det har vært mange dager i det siste med tåke og dårlig sikt. Det har liksom ikke vært turvær, så det har blitt en del innesitting for de fleste. Det har ikke skjedd ting som har vært verd å dele.

Dog så kom det en drone med sist forsyningsbåt så det har blitt litt flygning på bloggansvarlig som prøver å lære seg pilotyrket på egenhånd.

Ellers så har vi gravd ned vannrøret som gikk opp til servicebygget, for det var kommet opp på grunn av permafrosten. Og mens jeg sitter å finpusser på dette innlegget, kan jeg nevne at vi har fått den første snøen på en stund. Dette gleder et vinterhjerte mildt sagt. Bakken nærmer seg helt hvit, og tempen er på minus 0.4.

Endelig litt graving igjen!
sdr


De fastboende

De eneste som kan regnes som fastboende på øya er laban og Yukon, altså de firbeinte søte rakkerne. De regnes som lokalkjente, eller det vil si at den ene kjenner hver stein på øya, men den andre synes ikke det er noe gøy å være kjentmann. Den ene liker best å svinse og svanse, og bare gå akkurat dit som den vil. En liker best å bare ha på selen, den andre liker å gå på tur. Den ene gnagger båndet om du ser bort for lenge. En av dem ser ikke ut til å være åtte år, når turselen blir dratt frem.

Laban som er hans ishavsnavn, eller Torkild som han heter i passet har vært en årrekke på øya her. Han kjenner de fleste kriker og kroker, og vet alltid veien hjem. I løpet av min tid her på øya, har kanskje ikke Laban fått den oppmerksomheten han har fortjent fra meg. Missforstå meg rett, han har fått masse kos, men kanskje litt lite turer sammen med meg. Så på Labans vegne sier jeg beklager.

Det var først her om dagen da vi bestemte oss for å ta med både Yukon og Laban på hyttetur, at jeg forsto at han er ikke bare en gammel «hundjävel» som enkelte sier. Han er faktisk en smart, og ikke minst lur «hundjävel».

«Hundjävel» høres kanskje brutalt ut, men det er sagt med positiv tone og som en intern spøk på huset. Om du prater nord svorsk kan ordet jävel mikses og trikes med de fleste ord, og dermed godt innafor i vår omgangskrets.

Selv om han er ansatt som isbjørvokter, gjør han en hunds jobb innenfor en rekkefagfelt. Det være seg stifinning, psykologi eller luringtriks, så han ligger ikke bare på latsiden selv om en ofte kan se han liggende i huset sitt å slappe av. Som den gode soldaten han er, hviler han når han kan.

Han må være den beste stifinneren på øya, kanskje til og med i hele ishavet? For dere som har vært her før, har dere lagt merke til hvordan Laban beveger seg i steinrøys? Hvordan han alltid søker letteste veg, men ikke nødvedigvis korteste veg? Jeg ble helt fascinert da jeg la merke til hvordan han bevegde seg, og hvordan stivalg han gjorde i steinete terreng. Grøttykk tåke? Null stress, Laban har markert veien hjem og kan enkelt lukte seg hjem. Dog så er kart og kompass med, for å legge litt press på Laban som stifinner.

Kanskje den der er til meg?

Så var det emnet trekkhund, det er værtfall ikke Laban? Vell, etter min erfaringer handler det om å gi og ta med han. Vi var på tur opp Alfredfjellet, og en kan trygt si at båndet hans smilte, altså ikke mye trekkhund å hente der. Før han plutselig snur seg bak som huskyer ofte gjør, og gir deg blikket «hvorfor bidrar du ikke mer?», Jeg måtte være ærlig med Laban å si at det var ikke mer sprut i beina enn at jeg lar være å gå meg fullbrotten av melkesyre. Han skjønte scenarioet ganske kjapt, og økte tempoet i front, og båndet var stramt som en fiskeline med en svær laks på kroken. Jaggu trakk han meg opp den skrenten, slik at vi kunne puste litt før vi begynte på den slake oppstigningen til toppen.

Sjefpsykolog er tittelen hans her inne og han er en god lytter, men kanskje burde han hatt en annen tittel? Hvilken tittel synes dere han burde ha?

Om jeg kanskje kunne fått kommet inn , det er jo så veldig synd på meg. Det er jo høst!

Yukon, eller Tube som han heter i passet sitt blir ofte omtalt som «kosefjes», «biskebass», «Yukonini» , «Yukonpukon» også videre, kjært barn har mange navn. Hans favoritt aktivitet er å tulle rundt, løpe, lukte og oppdage. Dog så er han ikke kvalifisert kjentmann, værtfall ikke slik man vanligvis tenker en kjentmann skal opptre. Han svinser og svanser rundt, og er for det meste bare søt og snill. Så om du trenger å en som viser deg straka vegen hematt, ikke bruk Yukon som førstevalg.

Det som er finurlig med denne søte krabatten er hvordan alltid tar muligheten når den byr seg til en liten kvil. Om det være seg en drikkepause, eller kartpause for menneskene kan en se Yukon legge seg nedpå og kvile. Også elsker han solveggen, og er ofte å se på toppen av hundehuset, ute på grasset eller bare der det passer seg å ligge å dune i sola.

Jeg bare hviler litt

Yukon er et førsteklasses luksusdyr, og har antagelig flere innenetter en noen annen hund på øya. For det hender seg at når hyttene besøkes at Yukon kunne tenke seg å komme inn en snar-tur, gjerne når det er fyrt opp i peisen og god lunk i hytta, så tar han seg strekk seg i en stol, men aller helst en seng. Da er Yukon på det beste sted i verden, og spesielt om han får dele seng med noen som koser med han.

Er litt trøtt jeg

Om du skulle være så uheldig å være litt nedfor, så kan en bare henvende seg til hundene og de vil straks få deg i bedre humør, og på bedre tanker. De er altså ikke bare isbjørnvoktere, da de har en hel haug med andre roller å fylle. Og i løpet av mange måneder blir vi godt kjent med guttene. Både på godt, og litt vondt kanskje?

Svinse? Svanse? Begge deler? Jippi!
Ser du rakkerne?
Kløvet forble ikke lenge på

Så var det den siste av de firbeinte, nemlig Snotra. Han er forsåvidt ikke noe mer fastboende en oss ni som har kontrakt til desember, dog så er han trossalt en hund og fortjener i såfall litt spalteplass.

Snotra er ikke som alle andre, han har aldri vært uten bånd, da mor mistenker at jaktinstinket er større enn fornuftigheten. Selv ikke på fastlandet hvor det ikke finnes båndtvang i perioder. Det kan virke som om Snotra, som forøvrig er Nordkalottens beste modell(?) ser ut til å trives i bånd og kjenner ikke til noe annet liv. Snotra kan virke litt overlegen og snobbete til tider, men er i følge matmor en ok fyr.

kose, men husk å se i kamera
Skynt deg ta bilde, jeg er så veldig glad!
Er den til meg?
Se sånn passe bisk ut
Se i kamera dere!
Luksusdyret!

Ballonglek, blir en for gammal?

Nei det tror jeg en aldri kan bli, selv ute på ishavet hvor alle skal være så tøff og barsk lekes det med ballonger. Det er nemlig en del av den daglige driften på Bjørnøya, og nå tenker du sikkert at dette må være bortkasta skattepenger, men faktisk så innebærer ballonglekingen en massiv informasjonsinnhenting. Denne informasjonen brukes blant annet til å «spå» været som kommer. Til forskning av værdata. I tillegg så hjelper den oss med å tolke skylaget, som trossalt er grunnen til at vi er her, nemlig for å observere og rapportere. 

Og som vår kjære sondeleder sier så fint:

«Radiosonden er montert til en elastisk latexbeholder (også kalt en værballong på folkemunnet) fra en ukjent asiatisk produsent (Ikke Vandelay industries), som fylles med en avmålt mengde lett gass av typen Hydrogen.
Målet med dette er å få radiosonden til å stige med en jevn hastighet opp i atmosfæren, samtidig som den sender signaler tilbake til stasjonen, med informasjon om temperatur, luftfuktighet, vindretning, vindstyrke, lufttrykk og geografisk posisjon (GPS koordinat). Målingene blir logget og brukes til beregning og kartlegging av værets utvikling. Værballongene som slippes rundt om i verden, gir meteorologene informasjon som gjør det mulig å beregne hvordan været vil utvikle seg de neste dagene, et såkalt langtidsvarsel.»

Med ballongslipp to ganger i døgnet får vi inn en haug med data, men det er spesielt et data som er viktigere for oss på Bjørnøya enn andre dataer. Kan du gjette hvilket? La meg bare si at når en ballong stiger opp i luften, så vil den på grunn av trykk og atmosfæriske forhold etterhvert gi opp, og sprekke. Det er selvfølgelig høyden vi er interesserte i her på øya, da det har blitt en slags intern konkurranse om å sende ballongen høyest.

For å teste hva som gjør at ballongen går høyest, har det blitt knytt på forskjellige måter, høyt på halsen, lavt på halsen av ballongen, sendt en kald ballong, varm ballong, fylle fort med gass, eller sakte. Til syvende og sist så handler det om alt som skjer etter en slipper ballongen, nemlig trykk, fuktighet og vind. Det er uansett gøy med konkurranser i hverdagen. Og når vintertiden tikker inn, så skal vi få sende 4 ballonger i døgnet, noe som kan sette et større press på den som har høyeste ballong?

«En slutter ikke å leke fordi en blir gammel, en blir gammel for en slutter å leke»

Per dags dato har vi ikke hatt så mye vind at ballongen har sust i bakken, eller inn i bygninger. Vi nærmer oss dog en tid på året hvor det ofte er mye vind, og en kan se hva som skjer på fastlandet i disse dager når det herjer stormer langs norskekysten. Ofte får vi bare et lite blaff av dette, og ballongslippet går ganske så greit. Hvordan takler vi tøffere vindforhold? Det får tiden vise.

Det har også hendt seg at enkelte ikke har festet ballongen godt nok når den skulle fylles, og plutselig endte opp i taket. Uten at vi trenger å gå inn på detaljer her, la oss bare si at personen fikk har det absolutt laveste slippet denne sesongen, og jakter stadig på nye rekorder.

Chiefen deltar på ballongslipp

Det er altså så gøy å slippe ballong at snart er det bare hundene som ikke har sluppet, i alle fall under denne besetningen, men hvem vet hva de har fått gjøre tidligere?

Hvor mange meter er det høyeste ballongslippet til nå tror dere?

Når maten ikke lager seg sjøl

Vell i tradisjon tro, er det slik at bursdagsbarnet får velge hva en skal spise til middag på dagen sin, men hva gjør du når begge kokkene har bursdag på samme dag, og reglen sier at de attpåtill ikke bare får velge mat, men noen andre må lage den?

Jeg har tidligere utlyst tips og triks til denne dagen, for det har vært allment kjent lenge at kokkene har bursdag samme dag. Dog så fikk jeg ingen tips, så det ble pølser til middag denne dagen. hehe neida. Joda. Neida.

Det ble hyret inn noen vikarer på huset denne dagen og de disket opp de deiligste retter både for kjøtteterne og de som foretrekker noe annet. Det ble strimlet biffsnadder, med sopp og søtpotetfries til middag. Det ble servert fajitas til lunch, og kokkene fikk selfølgelig ingen adgang på kjøkkenet denne dagen, men de måtte nok være i nærheten for å bistå vikarene med tips og triks.

Det hele toppet seg med en deilig dessert! Denne deilige søtsaken som vi fikk servert etter hovedretten var altså is, med sjokoladesaus, og fritert marssjokolade ved siden. #Kraftkost Kjøkkenvikarene får mer en godkjent av undertegnede, strålende jobb. Og se hvor glade de er da! Imens noen kastet kasseroller vegg i mellom på kjøkkenet, hadde andre ansvar for å gjøre klar lokalet som skulle brukes. Som alltid var det laget kroner i forkant, vimpler var limt og barskiltet var tegnet og klart til bruk. Da gjensto bare å få dekorasjonene opp der de skulle være.

Lokalet er klart for festligheter med to kroner på toppen av bordet.

Det var sommer og sol, det var leskende drikker, det var magi. Vell temaet for denne fødselsdagen var sommer og handymann mikset inn i en deilig mix av oljelukt, blomster og sommerstemning i verdensklasse. Det var jo trossalt kokkene vi skulle hedre, de som sørger for at vi ikke får skjørbuk på øya. Og de er glade i sommer, så det ble limt vimpler til den store gullmedalje, alle blomsterne på bruket ble bært opp i hangaren og det ble laget en sommerhit-spilleliste for å toppe sommerstemningen. Både traverskranen, luftutaket og andre ting ble brukt for å holde oppe dekorasjoner som lyslenker og vimpler.

Sjefskokken har jo tidligere nevnt at det ikke har vært sommer på øya, og nok en gang prøver vi å overbevise henne, men den gang ei. Grillen var til og med klar til å brukes om det skulle trenges noen pølser etter midnatt. Det ble lite grilling, men kanonen ble selvfølgelig fyrt av! Den går aldri av moten, og enkelte mener at vi burde skyte oftere med kanonen.

Klappet og klart for feiring!
Bursdagsbarna!

Som vanlig var det noen gaver på bordet, det har liksom blitt en greie å enten lage noe selv. Som en trenger, eller som er kjekt å ha. En kan ikke dra på butikken å handle det en trenger. Så da lager vi det.

Gave til Sukkerspinn
Flere gaver

Det ble en herlig feiring, med glade fjes, god mat og litt frosne mennesker etter hvert, da hangaren ikke kan skilte med Bjørnøyas varmeste rom. Det ble også en liten quiz, hvor det skilte mindre en fem poeng fra topp til bunn, og tyri var det som avgjorde quisen.

Vi gratulerer med vell blåst feiring!

Vakthavende leser gjennom regler for sparkesykkel ved festligheter.


Totempålen

For alle som har jobbet på øya som Willem Barentsz oppdaget i 1596, så vet en at været er en viktig del av hverdagen til de som jobber her. En vet også at været kan bli ekstremt tøft til tider. Det tikker mot høst, og forhåpentligvis litt vinter før vi reiser herifra. For de av dere som verken har jobbet her, eller vært her. La meg bare si kort at de fleste mindre bygningene på øya er bardunert, med vaier og kjetting for å ikke blåse avgårde kåre. Selv om totempålen på øya var bardunert godt i bakken, ble den sist vinter blåst overende i en vinterstorm.

Handmakt og handborr, livets enkle, men harde utfordringer!

Så et av mange prosjekter chiefen har hatt siden vi ankom i slutten av mai var å få på plass en ny totempåle. For det er på en måte øyas turistattraksjon og stolthet, og mange plasser i verden har lignende sak hvor det er piler/skilt med bynavn og distanse. Og selfølgelig skal den reises igjen før vi drar.

Bjørnøya støyperi og tannklinikk.

Første steget var å finne passende emne som det kunne lages Totempåle av, la oss bare si at det riktige emnet må tåle en støyt, skal gjerne se litt barsk og tøft ut også må det jo være mulighet for å feste piler/skilter på det. Etter at emnet var funnet, måtte det borres inn i stammen fra undersiden. For den observante leser har en kanskje sett bildet av stokken med borr i tidligere? Vell, overraskelse, det var den som skulle bli Totempålen. Grunnen til at det ble borret inn i bunnen var fordi den skulle løftes opp på en jernstang som var støpt fast i bakken. Deretter bardunert fra toppen med tre barduner.

Chifen sa i en uttalelse til lokalblekka at om den ikke holder gjennom de neste 100år, så kommer han ikke tilbake hit. Så her setter han en mulig fremtidig jobb på spill, men han er selvsikker i sin sak.

Da Totempålen var på plass, måtte Chifen selfølgelig få skrudd på skiltene. Noen som klarer å gjette hvilke skilt han fikk på plass først? Å da regnes ikke bjørnen og navneskiltet i toppen da dette var på plass før den ble satt på plass.

Om du ikke klarte å gjette hvilket skilt det var la meg gi det et lite hint:

Se hvor pen den ble! Og det er fortsatt plass til en god del skilter om fremtidig personell eller gjester på Bjørnøya ønsker å vise hvor hjem er.