Nå har vi endelig fått påfyll av proviant. Det er 6 uker siden forrige gang vi fikk båt med leveranser til øya, så nå kjentes det godt ut å toppe opp grønsaker og frukt spesielt. Med båten kom det også postleveranse med litt nytt skiutstyr til stasjonen. I tillegg får da besetningen mulighet til å sende post hjem, så kanskje dukker det opp noe kort og brev postkassene der hjemme. Kystvakt-besetningen fikk i tillegg muligheten til å skrives inn i kanskje verdens mest ekslusive badeforening, nemlig Bjørnøyas nakenbadeforening.

Sagan om toppturene fortsetter

Det har blitt gjennomført flere turer til Miseryfjellet i håp om å sole seg litt på en av toppene. Solen har allerede gjort seg godt kjent på stasjonsområdet, men å kunne sitter på en av fjelltoppene å nyte utsikt i solskinn er ennå ettertraktet. Undertegnede (Håvard) og Nicolai tok turen til Verdande, den nest høyeste toppen på Misery i håp om å få en solfylt topptur. Slik gikk det altså ikke da tåken fant det passende å nonchalant legge seg over fjellet i det vinduet det ble gjennomført topptur. Toppen av Verdande ble nådd til tross for motstanden, men da uten noen utsikt å skrive hjem om.

Undertegnede gikk en liten uke senere til Skuld, den tredje høyeste toppen på Misery i håp om å få solgløtt på toppen. Det ble det heldigvis noe av da solen fant det godt å bryte igjennom i det toppen var nådd. Flaks.

Idag fikk vi for første gang sett solen i sin helhet på stasjonen. Litt før lunsj kunne vi endelig fylle på med litt brunfarge og D-vitaminer etter 2 måneder i mørket.

Ikke nok med at solen har vist seg fram. Vi fikk idag noe is på havet utenfor stasjonen også. Vi har hatt noe slush tidligere, men nå kom det drivende noe hardere is nord-ifra.

Hundene var god i gassen de også, men det kan kanskje ha med at det plutselig var en masse smilende besetningsmedlemmer ute på plassen som pekte sørover.

Forskjellige kilder skal ha det til at den første (teoretiske) solstrålen treffer øya den 3. eller 4. Februar, mens det tar noen dager til før den når helt til stasjonen. Dette er selvfølgelig ett av de helt store høydepunktene for enhver vinterbesetning, og de siste dagene har det blitt gjennomført ikke mindre enn tre uavhengige solo-ekspedisjoner med håp om å få bade seg i de livgivende strålene ifra sør. Alle tre gikk dog mer eller mindre i dass, eller?

Den første ble startet av undertegnede (Robin) den 4. Februar. Etter en god lunsj på stasjonen, monterte jeg skia på beina og satte kursen mot hytta på Kapp Levin. Siden skiføret for tiden består av ca. like store deler snø og stein, ble ruten lagt sikk-sakk langs innsjøer og elver. Likevel er det noen steinrøyser som simpelthen må passeres, og da må skiene bæres. Fremme på Kapp Levin ble det fortært ett bedre måltid (bratwürst og potetmos), og kvelden ble bruk til å lese ferdig den siste boka i krim-serien om Jack Reacher.

Neste morgen startet selve turen opp mot Miseryfjella. Jeg tok meg god tid; selv om det har vært mange turer på meg siden vi kom, er dette den første med et tresifra antall høydemeter! Men opp Jutulsetet kom jeg, mye takket være langfeller under skia, og oppe på platået var skiføret betydelig bedre enn nede på Steinflya. Videre gikk
turen rundt Skuld og så raka vegen mot den høyeste toppen, Urd (536 m.o.h.). Halvveis opp mot toppen satte jeg igjen skia, og fortsatte det siste stykket til fots.

Jeg er derimot ikke alene om målet om å se solen denne dagen. Tilbake på stasjonen, har Arnfinn tatt fram skia og lagt kursen rett mot Urd. Med sitt radige tempo, kommer han frem til Trogdalen og blir synlig for meg ca. i det jeg setter fra meg skia. Han haler stadig innpå, og når opp til toppe bare noen små minutter etter meg, nesten på slaget kl 12. Vell oppe, må vi dessverre stadfeste at selv om det er stordels skyfritt rundt øya, så
skygger noen lave skyer i sør for solen. Tror det er noen stratocumulus eller cumulus humilis, men hva vet vel jeg. Selv om synet av skyene opplyst bakfra faktisk var nokså flott, så kunne vi dessverre ikke se solen direkte. Vi ble også ganske kalde i vinden, så vi følte ikke trangen til å vente så altfor lenge på at solen kanskje skulle slippe igjennom, men returnerte heller hjem til stasjonen.

Neste morgen satte også Håvard, muligens inspirert av pionerne dagen før, kursen opp mot Urd. Denne dagen lå skyene noe tettere rundt øya, og tidvis var de helt nede på fjella. Forholdene var derfor ikke helt optimale, og det ble enda en bomtur med tanke på sol-titting.

Selv om ingen av oss fikk sett solen direkte, fikk vi dog alle flotte turer og god utsikt over øya vi bor på. Det er jo heller ikke lenge til solen viser seg her på stasjonen, og da skal vi uansett feire tilbakekomsten i felleskap. Det er vel kanskje også det mest solidariske.

Og nå som vi vet at det går an å gå til Urd og tilbake før det blir mørkt igjen, så kan vi slå fast at hele øya endelig er innenfor tur-radius fra stasjonen!

Vinterens store kulturinnslag er nå gått av stabelen. BØFF, Bjørnøya Filmfestival gjennomføres denne uken for 9. gang. Festivalen består av 4 filmer som vises i løpet av 4 kvelder. Åpningsseremonien inneholdt utdeling av adgangskort til gjestene, appertiff og åpningstale av stedlig leder.

Hundene var også invitert. Men de måtte melde frafall grunnet vaktfunksjonen. Pliktoppfyllende som alltid.

Noe stort er på vei. 4 Februar var første offisielle soldag på vår breddegrad, men vi har noen fjell som ønsker det annerledes. Solen trenger litt ekstra tid til å klemme seg over, men vi er tålmodige. I tillegg til at solen viser seg denne uken, så markerer også uken at det er 2 måneder siden vi overtok stasjonen fra sommerbesetningen. De neste månedene kan vi se fram til at det blir mer dyreliv på øya, og kanskje får vi besøk av isbjørn? Det kan se ut til at sjøen rundt stasjonen snart dekkes av is, og dersom vi er heldige kommer det spaserende en bamse fra Spitsbergen.

Flere og flere tettsteder nord for polarsirkelen begynner nå å få sola tilbake. For det bittelille tettstedet her oppe på Bjørnøya gjenstår det ennå noen dager. Men vi merker godt dag for dag at det lysner. Det betyr at aktivitetene bærer mer preg av å skje utendørs. Til nå har vi hatt quiz hver fredag som en felles aktivitet i mørketiden. Alle på stasjonen skal være quiz-master, og etter 9 runder erklæres det en vinner av en gjev pose seigmenn. Seigmennene skal selvfølgelig legges fram slik at øvrige besetningsmedlemmer får en smakebit av premien.

Vi har snart gått 3 uker uten etterforsyninger, og vi må nok vente litt til. Det er litt dårlig tilgang på ferske grønnsaker her oppe i arktis, men med en allerede god beholdning av konservert mat og dyktige kokker lider vi ingen nød. Når vi først får etterforsyninger er det interessant hvor mye matglede man får ut av de mest tilgjengelige ferskvarene man kan få fatt i på fastlandet. Etter forrige etterforsyning ble det taco med masse deilig tilbehør.

Vi har fått proviant og post til øya! Påfyll av ferskvarer er alltid godt nytt for besetningen, og litt post er heller aldri feil. Proviantet tas i land ved betongkaia i Nordhamna, hvor vi så laster den på traktor og kjører den opp til stasjonsområdet.

Når provianteringen var ferdig åpnet det seg mulighet for at kystvakt-besetningen kunne skrive seg inn i den gjeve nakenbadeforeningen på Bjørnøya. Dagens sjøtemperatur var 0.1°C. Kanskje ikke badetemperaturen man normalt ville vært en forkjemper for, men for å bli medlem i foreningen kreves det sin pris. Alle nye medlemmer får diplom for å dokumentere opplevelsen.

Som en ekstra sikkerhetskontrollør under badingen stilte Brillebjørn som ressurs. Brillebjørn har normalt kjendisstatus fra NRK-serien «Brillebjørn». Men akkurat nå er han på Bjørnøya for å nyte tilværelsen som besetningesmedlem på ishavsstasjonen

Vi ble ikke helt alene på nyttårsaften. Kystvakten deltok i feiringen nord for øya. Det ble felles oppskytning for å markere det nye året.

Det ble skrevet og framført nyttårssang til Hopen. Grunnet den generøse avstanden mellom øyene måtte vi synge over telefon. Først framførte vi vår nyttårslåt til de, så framførte de til oss. Feiringen ble plutselig mye større når vi kunne ferie med både kystvakten og Hopen.

Julen var preget av mye vind og nedbør. Nærmere nyttår roet det seg endelig ned, og det ble brudd i skyene. Fram fra himmelen kom fullmånen for å lyse opp øya for oss. Da var det mulig å se øyas høyeste fjell Urd. Det høyeste punktet ligger i overkant av 11 km fra stasjonen. De 3 røde lysene på masten i bildet kalles for midtpunktet. Det ligger 2 km fra stasjonen.

Besetningen på Bjørnøya ønsker alle en riktig god jul!

Julen er en flott tid på året som lar oss reflektere og gjøre oss tanker om året som har vært. For oss som sitter på den flotte øya i Barentshavet gjelder det samme. Vi får tenkt på de som sitter der hjemme og venter på en kjær venn, samboer, forelder eller barn. Her oppe har vi vår egen boble med begrenset fysisk kontakt med omverden, men heldigvis kan vi ved hjelp av teknologien holde kontakt med dere der hjemme. Det kan for mange være viktigere i år enn det kanskje ville vært ellers.

Godt selskap, herlig mat og en minneverdig opplevelse er vi garantert å få. Det kreves kanskje en spesielt interessert sjel å tilbringe 6 måneder her oppe, men for oss som er i den katerogien så oppfylles forventingene mer enn man kunne håpet på.

Besetningen på Bjørnøya har hatt besøk av Sysselmann, prest og andre heldige besøkende. Besøk av Sysselmann og prest har vært en lang og kjær tradisjon på Bjørnøya, og det er en god måte å få julestemning til øya. Spesielt når vi får litt julegodt og juleblader å kose oss med. Besøket har gitt oss erfaring med å ta imot helikopter, og vi har fått bunkret det i tillegg. Det ble en ny lærerik event vi håper å få mere av utover oppholdet vårt her.

Ildsjeler i besetningen har bakt og pyntet pepperkaker. Noe for pynt og noe for matlig glede. Julebakst er en fin måte å sette julestemning på. Ikke bare ser det flott ut, men det gir mye smakfull påfyll til vår ellers svært gode matvei. Når man jobber i ishavet skal det ikke stå på serveringen i hvertfall! All den gode maten gir oss desto mer grunn for å gå flotte turer slik at vi kan kvitte oss med energioverskuddet. En vinn-vinn situasjon.

Vi har fått litt påfyll av snø. Noe som er gode nyheter for de skiglade! Klar himmel og nordlys oppå det hele er svært velkomment.

Snøen har endelig begynt å samle seg på Bjørnøya. For oss som skal tilbringe de neste 6 månedene her betyr det at vi forhåpentligvis får gode skiforhold utover vinteren. Det er mye vind på Bjørnøya, noe som betyr at snøen ofte samler seg opp i kroker og kanter. Den meteorologiske stasjonen blir derfor et fint stoppested for snøen som blåser over øya. Heldigvis er stasjonen utstyrt med en traktor vi kan benytte til snørydding på området.

Om vinteren slipper vi 4 slike værballonger med en radiosonde fra stasjonen. Disse radiosondene henter verdifull data på sin ferd før ballongen eksploderer på grunn av trykk. Denne ballongen nådde 27976 meters høyde før sonden falt ned. Sondene flyter, og drifter før eller siden i land. Dersom du finner en slik radiosonde kan du beholde den som et minne, eller den kan håndteres som vanlig elektronisk avfall.

Stasjonen har endelig fått reservedeler til den industrielle oppvaskmaskinen på kjøkkenet. Det betyr at vår driftsleder og handy-man Rudolf har gjennomført reparasjon slik at maskinen igjen er i drift.

Snart er det årets mørkeste dag, og det betyr at solen før eller siden vil gjøre come-back her i ishavet. Men enn så lenge gjør vi oss godt tilpasset til å leve i mørket. dessuten gir mørketiden oss gode muligheter til å nyte en stjernehimmel man sjeldent får servert så uforstyrret. Det settes pris på!

Sommerbesetningen på Bjørnøya har takket for seg, og nå har vinterbesetningen inntatt øya. Det er store bygningsmasser, nye arbeidsoppgaver og en uvanlig hverdag besetningsmedlemmene nå skal tilpasse seg. Den nye besetningen er en god kombinasjon av ishavs-veteraner og førstereisende. Vinterbesetningen har snart tilbrakt sin første uke på øya som skal bli dere nye hjem de neste 6 månedene. Tiden har til nå blitt benyttet til å bli kjent med våre to fastboende, ivrige og herlige hunder, Yukon og Laban. Vi har gått noen turer i vintermørket, og vi har hatt skytetrening. Bjørnøya får om vinteren jevnlig besøk av isbjørn, og det er derfor en viktig sikkerhet for besetningen som tilbringer vinteren på øya at vi kan håndtere både signalpenn og rifle.

Dette er det første innlegget fra oss på vinterbesetningen. Vi skal holde godt liv i bloggen her, og gleder oss til å dele øyeblikk fra hverdagen vår her oppe i ishavet med alle som følger med oss.