Det er selfølgelig Kurt Blodstrupmoen vi skal se litt nærmere på. Han er i bunn og grunn en kjernekar, som stort sett er snill og grei. På en måte kan man si at han er sønn nr 2 til driftsleder, og han har allerede et par vintre og sommere på øya. Han er godt kjent med fasiliteter både her å der, men som menn flest, er det en grunn til at vi lever kortere enn de bedre halvdelene og frøknene der ute. Vi gjør rett og slett mindre smarte ting i blant.

Så på bakgrunn av det dere nå vet om Kurt, kan jeg avsløre at han skulle være en del av vårt førstehjelpskurs. For å være skikkelig ishavsfarerer det greit å ha gjennomgått førstehjelp, lære litt basisferdigheter om uhellet skullet være ute. Det er langt til nærmeste hjelp og da må vi kunne behandle skader om dette skulle oppstå.

Vi hadde en gjennomgang på grunnleggende førstehjelp, hvor vi gikk gjennom hvordan hjerte-lungeredning fungerer, hvilket tall en skal huske på, hvilken rekkefølge og hvilken takt det skal gjennomføres i. Vi testet båren, og fant ut at en ikke kan snu den opp-ned med noen på, selv om de skulle være stroppet fast. Ellers snakket vi om hva en bør ha med seg på tur, hvordan en skal handle om noe skulle skje. Litt tørrtrening på ferdigheter som er nødvendige å kunne, men som en håper en aldri må bruke.

Kurt skal reddes

En vet aldri hva Kurt kan finne på, han prøvde å spille bordtennis i fra buldreveggen å falt ned

Bare noen dager etter at vi hadde hatt gjennomgangen, skjedde det unngåelige. Kurt Blodstrupmoen falt i fra buldreveggen og skadet seg, på samme tid tok søppel-conteineren fyr, og sto i full fyr og flamme. Da ble det både brannøvelse og førstehjelpsscenario. Takket være heltemodig innsats ble brann slukket og Kurt ble behandlet etter beste evne.Det skal sies at Kurt hadde prøvd å spille bordtennis i fra buldreveggen, samtidig som han tok seg en dram. Så en kan jo spekulere i at dette var en smule selvforskylt? Vi fikk kurrert Kurt, og satt han ut på luftings. Det skal sies at en aldri vet hva Kurt kan finne på, han er et en-manns-sirkus og tester stadig sine egne grenser. Han har en meget viktig rolle på bjørnøya, han jobber som markør og moroklump. Selv om det så alvorlig ut, tok Kurt seansen med knusende ro, og kunne meddele at han var laget for den slags. Det skulle mer til for å knerte en tøffing som han!

Viktig å trene realistisk

Hvilke erfaringer har folket med Kurt?
Hvilke sprell kan han finne på? Det vet vi ikke, så en må bare holde i hatten å håpe på det beste.

Selv om dette er seriøse saker, må en kunne ha det litt morsomt på kurs.

Det ble en tøff ettermiddag for Kurt, så han trengte litt luft etter både knall og fall. Ikke minst 9stk som skulle gjøre konpresjoner på ham.

Kurt strålende fornøyd med vell gjennomført brannslukking, brannøvelse og førstehjelp.

Sommer 2019 ble det installert en liten skog av forskjellige meteorologiske sensorer og instrument ved stasjonen på Bjørnøya. Dette var et forskningsprosjekt finansiert av US Dep. of Energy.
ARM står for “Atmospheric Radiation Measurement” og COMBLE for “Cold air Outbreaks in the Marine Boundary Layer Experiment”. Målet med prosjektet var å bedre kunne varsle polare lavtrykk. Utstyret ble installert 2019 av en amerikaner og to mann fra Graciosa Island, Azorerne.

Som så mange andre besøkere markerte Tercio og Bruno hjemplassen på totem pålen

Tilsvarende utstyr og litt til ble også installert ved Nordmela på Andøya. I tillegg til alle instrument ble det frem til 31. mai sendt ekstra vær ballonger, noen dager hver 3 time.
Dette genererte mye overtid med ballongslipp for vinterbesetningen. Men særlig for tekniker da det stadig var noe feil med utstyret, ikke minst fordi det ikke helt taklet klimaet. I tillegg var det et instrument som fikk litt juling av en isbjørn.

Plan var at de skulle komme selv å plukke ned utstyret denne sommer. Men pga Covid-19 tar vi jo ikke imot besøk og prosjektet genererte ny overtid for sommerbesetningen.

MK og MK samarbeider

Ingvill psyker seg opp til litt demob

Demontering av juletre

Transportfirma Kvikane

Alt utstyr inn i hangar for pakking

Nils Rune pakker

Alt utstyr er nå pakket ned og klart for å bli sendt tilbake til USA.

Juni måned fløy avgårde og vi er startet på juli, dagene går i surr på ishavet, da alle dager slutter med dag og jobben skal gjøres uansett hva dagen måtte navngi seg selv med.  Dette er ganske så digg, en faller litt utenom de vanlige a-4 rutinene en kanskje har på fastlandet, dag er dag eller det er lyst døgnet rundt så det spiller ingen rolle. Man kan dra på tur når det måtte passe, soves gjøres når en er søvnig og en spiser når sulten kniper i magen. For et liv, dette ishavslivet. Det deilige ishavslivet.

Frihet. Under. Ansvar.

Jobben skal gjennomføres, men du verden for noen omgivelser å jobbe i, og en kan nærmest gjøre hva en vil så lenge en er snill og grei. Vi har verdens største matfat i form av havet, hvor vi knapt nok trenger å slippe ut snøret før vi får napp. Vi har 8 andre mennesker å forholde seg til, og her kan en lære masse av de andre som har en helt annen bakgrunn enn deg selv.

Til nå har vi vært brannmenn, grøftejenter og gutter, fiskere, teknikere og søppelarbeidere. Vi har hatt vær. Kanskje ikke det sommerværet som enkelte ønsket seg, men været skal ingen få ta i fra oss. Enten det er tåke eller sol, suser livet på Bjørnøya videre, en dag om gangen. Så var det oss da, gjengen som drifter her på 74.3°nord, vi begynner å bli en sammenspleisa bande, vår lille storfamilie med de opp- og nedturene det måtte bringe med seg.

Barndomsdrømmen!

Noe som gikk meg hus forbi, var å informere om det nyeste besetningsmedlemmet Snotra. Han er modell, har hatt jobber for Pedigree, Vom og en rekke andre kjente hundematmerker, per nå har han fått stillingen «Den stilligste bjørnevokteren nord for Dovre». Snotra har fått en halvårskontrakt som varer frem til Desember, da skal han hjem til Longyearbyen. Snotra er en Siberian Husky som til vanlig bor i Longyearbyen, som er glad i å gå tur, posere forran kamera og gi bort uventa kyss.

Snotra – nyeste i besetningen

I løpet av 6 måneder er det fort gjort å kjede seg, men ikke blant oss. Noen har allerede fått korka første produksjonen av hjemmebrygget øl, mens andre prøver seg på røyking av bacon, ost og annet en skulle finne på kjøla. Vi har lært masse nye ferdigheter som sveising, bruk av plasmabrenner, for noen ble det første møte med å bruke verktøy.

Stor-røykeren

Det samles drivved som kan bruke både til brennsel, men også til mer kunstneriske innslag

Det lages apekattstativ

Hundene skal koses med

Vi er heldige som får være her på fantastiske Bjørnøya midt ute i ishavet. Siden vi er så heldige å få oppleve denne vakre naturen, få lov til å kjenne på å være isolert og få gjøre en viktig jobb, ønsket vi å gi litt tilbake. Gi naturen en hjelpende hånd, da den ikke har skjønt hva den skal gjøre med søppelet, dog så vet ikke mennesker heller hvordan det skal håndteres.
Vi dro ut noen damer og herrer for å plukke søppel i Kobbebukta, vi holdt på i et par timer og fikk plukket en hel del. De mest spennende funnene må ha vært den tomme rom-flasken fra Tyskland, en skruf snusboks og omtrent en million garnkuler. Vurderer å starte utsalg for fiskeutstyr, garn og blåser og garnkuler. Kunne kanskje ha spedd på inntekten, men det var belønning nok å se stranden komme tilbake til sin orginale stand.

Vi puttet søplet i en stor sekk, slik at Sysselmannen og Polarsyssel kunne komme å plukke det opp. Det er fint å kunne gi litt tilbake, og det gir en fin mulighet til å se seg ut gode stokker som kan bli ved, eller kanskje et kunstverk laget av besetningen?  Det skal bli en fryd å komme tilbake nå som det er ganske så rent og pent om en får si så selv. Kanskje neste prosjekt blir å fløte tømmeret mot stasjonen.

Da har vi startet med juli og det som kalles for sommer. Vell… Det har snødd i ca 14timer, og per nå ligger tempen på -0.3 grader og vinden er ligger en plass mellom frisk bris og liten kuling. Så kanskje på tide å få veden innomhus? God sommer!

Hva synes dere om søppel som ligger og slenger? Hva skal vi gjøre med alt tømmeret synes du? Kanskje vi kan lage natoplank? Kom med forslag til hva vi kan bruke tømmeret til!

Søppelplukkerne

Laban ble knytt fast til noe drivtømmer mens vi plukket søppel, han synes dog at vi hadde vært flink og nå gledet han seg til middag.

Yukon viser med hopp og sprett hvor fornøyd han er med innsatsen.

savnet av fotball ble for meget for enkelte

Jobba på!

Søppel, tømmer og tåke

Det er ikke bare driftsleder som liker å pusle med verktøy, maling og krafse. Gleden av å bruke hendene til å skape noe virker å være stor i denne gjengen. Det er ofte konsentrerte blikk oppe i hangaren eller på verkstedene. Det bygges, det hamres og det læres nye ferdigheter. Det kappes, det pusses og det males.

Det er stort sett bare fantasien som setter en stopper for hva en kan lage, for her på Bjørnøya finnes det verktøy for alle anledninger, materialer og sist men ikke minst drivved som kan bli mye fint. Om en ser behovet for noe i ishavet som gjør hverdagen enklere, er løsningen ofte en av to. Enten så må det lages i ishavet, med det som måtte være av materialer og verktøy her. Eller håpe at vellferden sponser dette til oss og vi kan glede oss ekstra til neste båt som kommer innom med forsyninger.

Enn så lenge ser det ut til at vi lar velferden få litt pusterom og heller lager tingene selv. Noe trengte kanskje bare en liten fiks, mens andre ting blir lagd fra bunnen. Det  er mange apekatter på Bjørnøya i disse tider, og en apekatt trenger styrke for å klatre og dermed var det duket for å lage et hangboard. Kort fortalt er et hangboard noe man henger i, dybden inn i brettet varierer slik at når en blir sterkere er det kun en liten del ytterst på fingrene som en henger etter. Hangboardet er designet slik at du får styrke til å ta de vanskelige rutene på klatreveggen.

Det er ikke bare vellferds-prosjekter her til gaards, det er også andre prosjekter som graving av grøft til kabler, få ned utstyr som ikke skal brukes lengre. Så det er nok å henge fingrene i.

Kapp det gode håp, eller i planken

Grøftegraver

Fornøyde grøftegravere

Spyling av våtdrakter etter fisking

Vindpølsa har mista forstanden og må bare tas ned. Mutterne var rustet så da kom vinkelslipperen til god nytte.

Vi brente verken hekser eller hadde noe lekebryllup, men vi hadde dog bål i fjæra, noe godt å drikke på og varmedressen på. Det ble til og med en salutt med kanonen, hvor undertegnede fikk æren av å fyre av. Små barn, store gleder, større barn større gleder. Dette varmet et pirathjerte og smilet gikk antagelig fra øre til øre.
St.Hans ble en aften for historiebøkene, en av få kvelder hvor vi kunne sitte ute å faktisk se havet, kjenne sola varme i ansiktet og nesten vindstille.
Sola har snudd og det går sakte men sikkert mot mørkere tider. Før den tid er det masse stunder som skal nytes, fiskesesongen begynner å nærme seg og det ryktes veddemål om størst Røye. Vi har vært en snarrtur til Hausvannet for å sjekke forholdene, men på grunn av litt lite tid, ble det dessverre dårlig med fangst. Fortvil ikke, røverhistoriene om storrøya kommer fort nok.
Ellers så ligger det personer både fra Norsk Polarinstitutt og fra NTNU rundt omkring på øya, med sine prosjekter. Så helt alene blir vi nok ikke med det første. Det er trivelig med litt besøk, og NTNU folkene la igjen så og si ferske aviser til oss, noe som settes stor pris på her hvor postmannen ikke er så ofte.

Etter salutten kvittet vi oss med Corona

Når det første er relativt tåkefritt og omtrent havblikk så er man pent nødt til å dra en tur ut med båten og fiske litt. For de av dere som har vært her før, vet dere at det er skjelden kost å se havet ligge flatt som et flatbrød, og når en kan toppe dette med solskinn så er det bare å spørre driftsleder pent om han kunne tenkte seg å kjøre litt kran. Da er han ikke tung å be, han spretter i John Deeren og drar med seg båten ned til kaia, deretter henter han kranen og rigger seg til ned ved sjøen.

Båten kommer trygg på havet og vi spretter ombord i båten klar for å skaffe litt fersk fisk til middag. Det er en hel prosess å få ut båten, men du verden hvor gøy det er å se 1.kokken dra opp sin første fisk, sammen med nummer to og tre. Han gliser fra øret til øret, og en kan ta og kjenne på følelsene som ligger i luften. Dette er så ekte som du får det, og det er en del av opplevelsen i ishavet. Ting blir kanskje litt mer ekte når du blir isolert på en øy 500km til nærmeste befolkning?

En vanlig fisker kan tjene god mynt på å dra opp fisk, for oss handler det ikke om mynten, men heller opplevelsene vi kan dele sammen mens vi fanger vår egen middag.

For den fiskeglade kan ishavet være et Mekka, det er bare å slippe snøret ut i vannet og fisken nærmest hopper i båten av seg selv. Det er sikkert en grunn til at vi ser mange båter på AIS’n som ligger å driver omkring øya og mest sannsynelig drar opp tonnevis med fisk.Til tider kjennes det kanskje litt vell enkelt å fiske her, da en kan dra opp 25kg med filet i løpet av en liten halvtime, hvor en ikke har fisket i høygir.

Tilbake på land begynner den faktiske jobben med å fiske, nemlig sløying og filitering. Det er gøy å få fisk, men en må passe på og ikke ha overtenning når en fisker, for da kan det bli timesvis med jobb på land for å få klargjort fisken.

Kranen

Fornøyd sjel som for kjøre kran

Det fylles fort opp med torsk.

Rutinerte, fiskeglade fugler vet at det kan komme noen innvoller i sjøen og da gjelder det å være i førsteposisjon.

Førstekokken har fått sin første fisk.

Livet er ganske behagelig

Nattevakt

Klokka har passert natt og seint, sola skinner gjennom skyene og nattevakta er godt i gang, med alt som hører med. Brannrunde nr 1 er fullført, ballongen er sprukket og på tur ned, og energidrikk som gikk ut på dato i 2018 engang blir fortært. 

Brannrunder er en fin måte å få litt avveksling fra en ellers rolig hverdag og gir mulighet for å slå fartsrekord på sparkesykkelen ned isbjørngangen. Viktigst av alt er selfølgelig å sjekke at vinduer er lukket, at det ikke brenner noen plass eller noe som potensielt kan ta fyr. Kanskje finner en noe godt å tygge på når en stikker innom kjøkkenet? Om man har smilt pent nok til de fantastiske kokkene på bygget, hender det seg at det står noe munngodt i kjøleskapet.

Det er noe eget når en vandrer gjennom ganger og rom midt på natten, veggene knaker litt, du er litt usikker på om det er isbjørn du ser ut av vinduet eller bare en snøflekk. Nattevakt gir gode muligheter til å få unnagjort diverse gjøremål på agendaen, som for eksempel klesvask, vasking av dine ansvarsområder den uka eller bare få lest noen gode linjer av den boka som du aldri klarer å bli ferdig med.

Jeg vil på vegne av hele stasjonen takke de som tar seg bryet med å lese, også de som gir tilbakemeldinger, eller bare kommenterer. Det er alltid trivelig å lese en kommentar, en notis eller annet dere ønsker å snakke om.

slenger med litt bilder av Laban og Yukon, da det garantert sitter noen der ute som savner go’guttan litt.

fartsrekord?

Driftsleder har alltids et ord han skulle ha sagt

Flasker er noe som vi ser mye av når vi er på tur, heldigvis er hundene svært miljøbevisste og tar med flasken tilbake. Så lenge den er interessant da

Ute i ishavet er det enkelte ferdigheter som blir satt mer pris på en andre, humor, humør og snarrådighet.

En må kunne ha det morsomt selv om en er isolert, da er det godt å ha en driftsleder som har øye både for detaljer og spøkefulle pek. Vår driftsleder liker å se at ting blir fornyet, pusset opp og at det blir et pent sluttresultat.

Et av hans siste arbeid kalles bare for modell  nr 00045 *Haftor de lux*, som i bunn og grunn er en balkong med innebygd vin-kjeller. Bakgrunnen for dette byggverket var en litt for lav stol som gjorde det vanskelig å se ut av vinduet, når en skulle sitte å nyte usikten. Dette måtte gjøres noe med, og driftsleder var rask på labben og fikk laget en løsning på utfordringen.

Hvor navnet stammer fra lar vi være hemmelig for nå, men håper at vi kanskje har noen som leser dette og drar litt på smilebåndet.

For de ivrigste leserne, har dere kanskje fått med dere at vinterbesetningen er dratt hjem og en ny besetning er kommet på plass. For de aller ivrigste kan en også se at dette er endret her på hjemmesiden. Masse nye navn, og kanskje noen gamle kjente å?

Hvem er egentlig disse nye skikkelsene som nå har ansvaret for driften på Bjørnøya?

I «hvem er vi» serien er tanken å fortelle dere der ute i den vide internettverdenen hvilke personer som befinner seg her på øya, hvorfor vi ønsket oss hit, og hvilken bakgrunn vi har.

Den som trakk det korteste strået, er altså meg, bloggansvarlig og meteorologifullmektig Kristoffer Hundal og skal dermed først ut i ilden. I følge ryktet har jeg ikke et hjem, eller alle plasser hvor maten er gratis er visst nok mitt hjem. Der det er hjerterom er det husrom, men innerst inne er det Indre-Troms som banker hardest i dette nordnorske hjertet.

Selvutnevnt humørspreder, matglad og nysgjerrigper. Kjent for å spørre hva vi skal ha til middag under lunsjen, og for å mase hull i hodet på driftsleder om når de skal prøve alle de kule leketøyene vi har i hangaren.

Utdannet barnehagelærer og naturguide, jobbet innenfor turisme i et par år, allsidig optimist som har en forkjærlighet for vinter, snø og kulde. Trives best i kalde omgivelser, gjerne øde og med det er ishavet en perfekt erfaring og utfordring for meg.

Alltid drømt om å være brannmann

Ny venn, i Kåre Blodstrupmoen

en skal være stolt av kor en kjæm ifra

Vinterdrømmen