Landmålings arkeologi

Mellom 1922 og 1931 bedrev ‘Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser’ kartlegging av Bjørnøya. Noe som også gruveselskapet ved Tunheim hadde interesse av da de planla bygging av taubane for utlasting av kull fra Sørhamna. Landmålernes aktiviteter er nøye beskrevet i rapport Nr. 86 utgitt 1944.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å være landmåler på en Ishavsøy den gang man bare brukte Teodolitt (vinkelmålings kikkert) var nok en tålmodighets prøve da mann var avhengig av sikt. Det ble flere dager venting på at tåken skulle lette enn effektive arbeids dager.

For å bygge opp et nett med triangler bare basert på vinkelmålinger måtte man likevel ha lengde på en side i den første triangelen, baselinjen. Ca 1 km måltes opp med et 24 m stålband, kalibrert ved +15 C. Segment for segment. Temperaturen var +4 C og målbandet ble justert med 0.2 mm/m 

I Sørlia mellom Misery og Russelva etablertes baselinjen. Den ble målt i September 1922 til 982.358 m. Man målte begge veier og fikk et avvik på 8 mm.

 

Både Nord og Syd punkt på linjen er merket på gamle kart og skal i følge rapporten være markert i terrenget med jernbolter. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stasjonsjefen, tidligere ‘lantmätare’,  bestemte å sende ut en ‘landmålings arkeolog’, seg selv, for å finne punktene. Ganske nøyaktig 97 år seinere.  

Basis Syd, bolt i stein

 

 

 

 

Ikke lenge før rusten har spist av bolten.

Basis Nord, bolt i stein.

Denne skal vel stå i 100 år til.

 

Fotograf : Rune Sloth Falch

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.