Her om dagen var de to kokkene så freidige at de på et åpenbart smiskeoppdrag for å få Furte-Laban i bedre humør, la ut på rusletur i retning Nordhavna. 

Uten meg!

Jeg tenker mitt og konstaterer at disse må ha stått rett bak meg i køen da Vårherre delte ut frekkhetens nådegave. 

Jeg iverksetter umiddelbart tiltak “Ul for sympati” og strekker halsen min så lang den er, for å få utført så sympativekkende ul som mulig.

Etter å ha stått der og blottlagt sjelen min i et kvarters tid, må jeg forsone meg med at heller ikke denne gangen har ulingen båret nevneverdige frukter.
Jeg står fast her i båndet, like forbannet.

Her må man gå mer drastisk til verks, skal det bli noe tur til Nordhavna i nærmeste fremtid.
Jeg har nemlig brukt vinteren på å perfeksjonere utbryterevnene mine, der jeg som en slags Houdini (Hundini?) vikler meg ut av halsbåndet og dermed får gå på tur når jeg vil.
Og nå vil jeg på tur. Jeg har bestemt meg. Jeg går for det!
Jeg utfører trikset, sømløst og etter boken, sniffer i luften og legger på sprang etter de andre.

De andre har allerede nådd Nordhavna, og rusler langs stranden da jeg storfornøyd kommer pilende som en sort skygge.
For en følelse, og for en frihet!
Gjengen virker overrasket men veldig glad for å se meg, og de gir meg både kos og er med på å leke litt på stranden.

De er kanskje ikke så fæle allikevel, disse vesnene.

Etter litt leking på stranden og oppover elven, bestemmer jeg meg for å bli med tilbake til stasjonen sammen med de andre. De virker jo tross alt ganske ok.

Vi koser oss på turen hjem igjen også. Spesielt jeg som får løpe fritt og leke der jeg vil.

Tilbake på stasjonen var jeg fortsatt ikke spesielt interessert i å få på båndet, men ryktet om min svakhet for godteri har kanskje nådd de to på kjøkkenet. For etter litt om og men dro de det gamle «Servere knask i hangaren»- trikset for å få det på.

Og jeg må bare innrømme at jeg gikk fem på, igjen.

Yukon