Forskjellige kilder skal ha det til at den første (teoretiske) solstrålen treffer øya den 3. eller 4. Februar, mens det tar noen dager til før den når helt til stasjonen. Dette er selvfølgelig ett av de helt store høydepunktene for enhver vinterbesetning, og de siste dagene har det blitt gjennomført ikke mindre enn tre uavhengige solo-ekspedisjoner med håp om å få bade seg i de livgivende strålene ifra sør. Alle tre gikk dog mer eller mindre i dass, eller?

Den første ble startet av undertegnede (Robin) den 4. Februar. Etter en god lunsj på stasjonen, monterte jeg skia på beina og satte kursen mot hytta på Kapp Levin. Siden skiføret for tiden består av ca. like store deler snø og stein, ble ruten lagt sikk-sakk langs innsjøer og elver. Likevel er det noen steinrøyser som simpelthen må passeres, og da må skiene bæres. Fremme på Kapp Levin ble det fortært ett bedre måltid (bratwürst og potetmos), og kvelden ble bruk til å lese ferdig den siste boka i krim-serien om Jack Reacher.

Neste morgen startet selve turen opp mot Miseryfjella. Jeg tok meg god tid; selv om det har vært mange turer på meg siden vi kom, er dette den første med et tresifra antall høydemeter! Men opp Jutulsetet kom jeg, mye takket være langfeller under skia, og oppe på platået var skiføret betydelig bedre enn nede på Steinflya. Videre gikk
turen rundt Skuld og så raka vegen mot den høyeste toppen, Urd (536 m.o.h.). Halvveis opp mot toppen satte jeg igjen skia, og fortsatte det siste stykket til fots.

Jeg er derimot ikke alene om målet om å se solen denne dagen. Tilbake på stasjonen, har Arnfinn tatt fram skia og lagt kursen rett mot Urd. Med sitt radige tempo, kommer han frem til Trogdalen og blir synlig for meg ca. i det jeg setter fra meg skia. Han haler stadig innpå, og når opp til toppe bare noen små minutter etter meg, nesten på slaget kl 12. Vell oppe, må vi dessverre stadfeste at selv om det er stordels skyfritt rundt øya, så
skygger noen lave skyer i sør for solen. Tror det er noen stratocumulus eller cumulus humilis, men hva vet vel jeg. Selv om synet av skyene opplyst bakfra faktisk var nokså flott, så kunne vi dessverre ikke se solen direkte. Vi ble også ganske kalde i vinden, så vi følte ikke trangen til å vente så altfor lenge på at solen kanskje skulle slippe igjennom, men returnerte heller hjem til stasjonen.

Neste morgen satte også Håvard, muligens inspirert av pionerne dagen før, kursen opp mot Urd. Denne dagen lå skyene noe tettere rundt øya, og tidvis var de helt nede på fjella. Forholdene var derfor ikke helt optimale, og det ble enda en bomtur med tanke på sol-titting.

Selv om ingen av oss fikk sett solen direkte, fikk vi dog alle flotte turer og god utsikt over øya vi bor på. Det er jo heller ikke lenge til solen viser seg her på stasjonen, og da skal vi uansett feire tilbakekomsten i felleskap. Det er vel kanskje også det mest solidariske.

Og nå som vi vet at det går an å gå til Urd og tilbake før det blir mørkt igjen, så kan vi slå fast at hele øya endelig er innenfor tur-radius fra stasjonen!