HeliBus’ folket fra Longyearbyen tok en svipptur innom oss for refuel og fersk melk-leveranse på sin ferd til fastlandet. Da ble de 9 kalvene på øya meget fornøyde, klare for vårslipp og sommerbeite.

Piloten sendte oss flyfoto fra en sjelden skyfri dag over øya. Tenk at her nede er vi, i vårt lange røde hus, med alt dette ville mangfoldige islandskapet rundt oss. I de siste dagene har vi observert flere ulike fugler, både alkekonge, havelle, kvinender, krykkjer, svartbak, polarmåke, og vår trofaste havhest.

Takk til Patrick Gerritsen for tilsendt foto. 

Ønsker dere alle en strålende vårdag!

Grunnet for mye sjøis i Herwighamna fikk ikke KV Bison gått i land med nye varer, men vi fikk til et kjapt besetningsbytte av driftsleder ute på Gravodden, der den ene hoppet av land og den andre hoppet på. 

Det har flere vintre hendt at lossing av varer derfor må skje andre steder på øya, og da er stranda ved Teltvika ute ved Kapp Dunér et utmerket landings-alternativ.

Det er et vakkert syn når kystvakta vasser i tørrtraktene opp rullesteinstranda for å overbringe deg ei lita åpen eske med knall rød paprika, ei anna ei med blåbær, ananas, osv. Da innser vi hvor heldige vi er, og hvor mye velvære den lukurative maten gir oss. 

Stasjonsleder Nils-Rune fikk også overbrakt en privat post hjemmefra, noe som var stas å åpne på stranda i disse omgivelsene.

Tusen takk til KV Bison for hjelpa med besetningsbytte og lossing.

Fortsatt god påske til alle flotte lesere 🙂 

Ved å overvåke sjøisen bidrar Meteorologisk institutt til å trygge de nasjonale interessene i polhavet. Vi på stasjonen sender daglig lokal ismelding til værtjenesten så lenge isen eksisterer. 

Per nå er hele øya dekket av både tett og åpen drivis. Vi nyter synet og stillheten det bringer med seg. Havhesten, krykkja, polarmåka og fjærplytten holder oss med selskap. Nå går det mot vår og vi venter i spenning på resten av fuglelivet som kommer. Tenk så heldige vi er som får lov til å bo i og oppleve denne vakre naturen!

For første gang er Bjørnøya motiv for tre nye frimerker som gis ut av Posten. Stilig!

Posten kom i går ut med ei flott pressemelding som kan leses her:

https://www.mynewsdesk.com/no/posten-bring/pressreleases/norges-isolerte-oey-paa-frimerkene-3310118

Det er flere som sier at januar og februar anses som de tregeste isfiskemånedene i året. Da er isen stort sett på sitt tykkeste, med overflatetemperaturer godt under frysepunktet. Denne teorien måtte testes på Bjørnøya, til døgnets ulike tider, ulike værsituasjoner og varierte lokasjoner.

På denne årstiden skal man ha mye adrenalin og varme i kroppen for å greie å sitte å fiske aktivt i lengden. Da kan det være fint å sette igjen pilken som en snik, for å gå en runde videre til neste vann. 

Vi hadde tatt med fersk maggot da vi mønstret øya. Denne frøys vi så vi kunne spe på utover vinteren. Viste seg at svalbardrøya hugget greit på den! I noen tilfeller var det lettere å få fisk på snik. Artig å se i fiskehullet hvor lure noen av de er der de snirkler rundt, nafser av maggoten og glir forbi kroken. 

 Å få sin første Bjørnøya fisk er en stor opplevelse! Spesielt spennende er det om vi får den opp av fiskehullet, her gjelder det å holde hodet kaldt, noe som er lettere sagt enn gjort når adrenalinet pumper og fingrene blir pinnestive i fokknsøen. 

Vi ser fram til vårmånedene fremover med lengre dagslys og isfiske i solskinn. Vi har det godt, lite å klage på. Det eneste undertegnede savner, er 8-10  reinskinn å ligge på..da kan man isfiske lenge. Men det er godt å savne noe fra fastlandet. 

Januar og februar måned har gitt oss mange fine kontrastfylte øyeblikk i form av farger, snøfokk, sjøsprøyt, sjøis og stillhet, fullmåne, regn og skøytebane. Det er få øyeblikk som varer lenge, horisonten, sjøgangen, skiføret og været skifter hyppig, så vi lærer å nyte det vi får.

Området rundt er en oase av lekeplass. Selv om øya er omgitt og avgrenset av steile klipper og brinker, er det likevell nok areal for oss ni stykk til å kunne gå ut og søke stillhet der vi kjenner på hvor på denne kloden vi befinner oss. 

Legger ved noen øyeblikksbilder, fra stasjonen, fra havna, fra skisporet. 

Siden vi ankom øya har det pågått et kunstverk som i slutten av januar fortjente en skikkelig åpning og utstilling. «Vernissage» er det franske ordet for uformell åpning av en maleriutstilling.

Det hele startet med at Marit og Siriphan ønsket å endre på de klatrerutene som var oppe på gymveggen. Da håndtakene var tatt ned så de at veggen trengte vedlikehold med sparkling og noen strøk maling. Den hvite nymalte veggen ble plutselig så naken og særdeles hvit. Da kjente vår kunstneriske Marit på en mulighet til å endelig få kunne slippe kreativiten løs på et stort, høyt, bredt og ujevnt lerret. Hun hentet motivasjon fra den vakre naturen som vi er omgitt av og satte det fint sammen med elementer som tilhører stasjonen.

På veggene har hun fått fram det karakteristiske Antarctisfjellet som gjenspeiler seg i vannet sammen med stasjonshunden Yukon. Ved siden av står isbjørnen og fjellreven.  Miseryfjellene, polarlomvi, lundefugl, rødnebbterne, tjuvjo, havhest og gulsildre har også sin plass her. 

Den nye buldreveggen ble fylt med mange farger og motiv som øynene lett kan hvile seg på enten man buldrer eller bare vil drømme seg bort i Bjørnøya naturen. 

All heder og ære til Marit for dette flotte prosjektet som du har latt oss få ta del i.

Nå er det lenge siden det har blitt lagt ut innlegg her på hjemmesiden. Men det betyr ikke at vi har gått i dvale eller har glemt dere kjære følgere.

Vi har mye å fortelle dere, men først ønsker vi å gratulere så mye med samefolkets dag – som vi også har feiret på øya i dag!

Med vindkast opp mot 20m/s var det ikke lenge vi turte å la flagget være oppe. Vi har mange flere samiske flaggdager denne sesongen så flagget må ivaretas med omhu.

Selv om gradestokken viste bare minus 06 grader, var den effektive vinden så effektiv at flaggtoget varte i kun 0.3 minutter i retning hovedinngangen. Inne holdt kokken på med dagens reinbuljong med gáhkku til (samisk brød).

I forkant av dagen har mørketiden blitt brukt til å sy egne Bjørnøya-drakter med samisk inspirasjon, samt lære seg å flette magebånd og lage egen sølje/brosje. Vi er så heldige som har eget syrom og verksted for både smiing og annet puss som vi kan lære oss.

Det hendte en kveld i polarnatta, etter ett strabasiøst besøk på trimrommet.

Kroppen hadde skilt fra seg en god dose kroppsvæske så salt som sørlandschips.

De fleste på stasjonen hadde lagt seg under teppet mens nordlyset danset sin stille dans.

Kroppen gledet seg til å avslutte dagen med å stå i det uendelige varmvannet fra det vannbårne anlegget.

Flisene i fellesdusjen heller ganske så markant ned mot et felles sluk, men denne kvelden ble det et fotbad uansett hvor bratt helningen var. Sluken var potte tett og kroppen smakte fremdeles sørlandschips, kanskje ikke det verste det tenker du- men dere vet hvor vanskelig det er med tannpuss med halvstivt tryne og tørr tannkost. Som i mange situasjoner andre ble det avventet til dagen derpå for å se om gravitasjonen ville løse saken. Men nei.

Nå kom garantert stasjonssjefen til å ta en fellesprat i tre-kaffen der han påpeker unnasluntring med å fjerne hår i vasken (skal ikke nevne noen spesifikke kjønn). Han kom sikkert også til å forsøke å gå en tur rundt grøten og nevne den kvinnelige syklus og avfallet det kan medføre og hvordan det skal sorteres. Dersom han var ordentlig tøff i maska ville han kanskje også nevne annet plastavfall som kunne tette sluken. Nå skal vi heller ikke glemme at det har vært juletider med mye fet mat. Så spenningen bygde seg opp når rørene skulle stakes.

I årets besetning er vi så heldig å ha ei dyktig rørlegger-dame fra Kåfjord i Nord-Troms. Det var et godt samarbeid for å løsne rørene og alle stod spent over stakehullet for å se årsaken til pluggen i avløpet. Nå er det slik at i et så lite samfunn som vi lever i så kan vi ikke skylde på hverandre- men vi hadde ikke i vår villeste fantasi greid å gjette hva som kom ut av røret- nemlig en salatklump!

Heldigvis fikk de åpnet rørene før tre-kaffen og vi fikk bekrefta flere påstander. Det viste seg at vi er flinke til å fjerne hår fra sluken og julefettet har vi visst fordøyd og lagt på kroppen.

Kanskje var dette et hint til at vi må bli flinkere til å spise opp salaten vår?

Ha en riktig fin søndag alle gode lesere!

Kl 06.00 – Det er mørkt ute, vi ser de røde lysene fra masta på Midtpunktet

Kl 11.00- mot havet i nord ser vi ingenting, kun lyd av bølger. I sør ser vi glimt av Miseryfjellene 11 km fra stasjonen.

Kl 15.00-06.00 Ser igjen mørket ,360 grader rundt stasjonen.

Fredag 22 desember var det vintersolverv- den mørkeste dagen der sola når sin sørligste posisjon på himmelen lengst unna nordpolen. Dagen markerte at sola nå har snudd der vi går mot sommertid i nord, og et nytt år.

Kalenderen har igjen skiftet til et høyere årstall. Det føles alltid merkelig og skaper en ettertanke, også blant oss 9 som er på Bjørnøya. En ettertanke om året som har gått og om året som kommer.

Desember 2023 ble en måned fylt av spenning på en ny plass langt vekk fra det kjente og de kjære. Men mørketiden har vært med på å skape varme, ro og trygghet inne. Vi har brukt tiden godt på å bli kjent med hverandre og senke ned tempoet sammen, bare være tilstede og gjøre det man har lyst til.

Før julaften fikk vi julebesøk av folk fra Sysselmesterens kontor og fra kirka i Longyearbyen. Besøket fylte stua med et godt samhold med julesang og opplest juleevangeliet. Det ga en følelse av å være hjemme.

Natt til julaften målte sjøtemperaturen -1.4 og da var flokken raskt ute med å vrenge av seg ulltrusa for ett nakenbad i måneskinnet. Selv om vi er godt voksne folk, blir vi aldri for store for å samle diplomer eller teste grensene.

I romjula har vi hatt halvårsservice på dieselaggregatet Ronja. Diverse filter, olje og ventiler ble byttet og justert. Drifta av stasjonen og de utallige målestasjoner er avhengig av døgnkontinuerlige fungerende aggregat, derfor er Ronja, Pippi og lille Ida servicemannens Ragnars hjertebarn. Også er det slik i vår familie her på stasjonen, at vi sjeldent gjør noe alene- det meste blir felles prosjekter slik som service, oppvask, og turer i havgapet for å kjenne på havsaltet som slår oss i ansiktet. Det er ikke bare for hyggens skyld-men fordi vi trives i hverandres selskap, og liker å gi en ekstra hånd og lyttert øre der nettopp dette vi’et styrkes.

Kong Harald nevnte det så fint i årets nyttårstale; «Vi er et lite, men romslig og vakkert ord. For vi, det favner oss alle. Det er det motsatte av oss og dem. Det motsatte av å sette hverandre i bås. For å få til dette fellesskapet på ekte trenger vi Å lytte,
Å snakke sant om virkeligheten, Å være tålmodig. Å lytte gir håp om et fellesskap med plass til alle. For det kan skje noe litt magisk når vi faktisk lytter til hverandre. Vi blir sett.
Vi blir tatt på alvor. Vi retter oss i ryggen.. Når det er kaldt og mørkt, er det viktig å huske på all varmen, styrken og den gode viljen som vi mennesker deler med hverandre i det daglige. Det naturlige for oss er å hjelpe hverandre. Å trøste. Å dele. Vi må verne om denne gode gnisten i oss selv. For dette er oss, dette er vi.»

Stor nyttårsklem fra vi på Bjørnøya.