Det er nærmest blitt tradisjon at hver besetning rydder noe strandsøppel. Det lander vanvittig mye søppel på øya hvert år, hovedsakelig fra fiskeflåten.

Maria, Oda og Robert valgte en vindfull dag og gikk bort til Kobbebukta. Der hadde Maria og Robert siden tidligere samlet sammen en god del på retur fra overnatting på Teltvika. Nå hadde de med nye flotte oransje BigBags.

I tillegg var der en BigBag fra i fjor som aldri ble hentet. Faktum er at den bagen ble borte og konklusjon var at havet hadde tatt den tilbake for resirkulering. Men i år så var den der igjen, ferdig resirkulert. Den hadde fått mye juling.

Når Sysselmesteren er på øya med helikopter i annet ærende, hjelper de gjerne til med å frakte bagene til stasjonen. En gang i året sender vi innsamlet søppel til fastlandet med Kystvakta.

Når en sjanse byr seg å komme seg opp i høyden er ikke Gulli sein å stille.

GPS antennen på mønet av Servicebygget, som er tilkoblet Sonde base stasjonen, sluttet plutselig å virke. Antennen har stått i mange år og har opplevd mye dårlig vær.

Driftsleder Robert rigget personkurv på kranen, kranfører Håvard tok fatt i spakene og Gulli gjorde seg klar til en luftetur.

To små skader på antenne er nok til at det kommer inn vann og det er slutt på satellitt kontakt.

Når drone har blitt allemannseie så blir det også vanlig at besetningsmedlemmer på øya har. Artig med flotte birdview bilder. Men også en god måte å sjekke eller dokumentere antenne installasjoner på tak og i master uten å måtte klatre.

Klikk på bildene så vises de i full størrelse i nytt vindu.

Bilder tatt av Håvard.

Tusen takk til hjelperne som har vikariert her på bloggen, mens jeg var på en ny inspeksjonsrunde.

Det har gått noen rykter om at en hyggelig snekker, og en enda hyggeligere snakker har vært på besøk i Revdalen for noen uker siden. Oppdraget deres var å bygge en ny hytte til fugleforskerene fra Norsk Polarinstitutt. Den gamle hytta hadde fått juling av en tidligere vinterstorm. Dette er det verdt å bevege labbene mine for å kunne inspisere. Jeg bestemte meg for å være guide, og lokket med meg fire tobeinte og Yukon på tur.

Første etappe gikk fra stasjonen til Skutilen, med et par artige stopp for tobeinte.

De tobeinte har hevet seg på toppturtrenden. Dermed gikk andre etappe fra Skutilen via Alfredfjellet, Hambergfjellet, Fuglefjellet med inspeksjonspause i Revdalen. Videre gikk ruta oppom Antarcticfjellet før vi endte opp i Russehamna.

Siste dagen startet med øsende pøsende regn. De fire tobeinte og Yukon gikk tidlig avgårde til stasjonen med godt mot, mens jeg bestemte meg for å bli igjen en stund til. Etter en noen timer var det på tide å løfte labbene og labbe etter.

Det har i mange år vært planer om å installere en VHF Repeater på Midtpunktet med antenne i den 100m høye masten. Dette for å forbedre VHF dekning på øya.

En Hytera Repeater ble installert av vinterbesetningen, med antenne på eksisterende brakett, 36 m opp i masten. For å forbedre rekkevidden flyttet sommerbesetningen brakett og antenne opp til ca. 70 m. Gulli og Håvard klatret og Mats var bakkebasert prosjektleder.

Med digitale håndholdte radioer, har vi nå vår egen dedikerte VHF kanal. All trafikk mellom stasjon og håndsett går via Repeater på Midtpunktet. Repeateren har uteffekt på 25W.

Gulli benyttet også sjansen å klatre helt til topps for fotosession.

VHF radiodekning er nå bedre på øya, men fortsatt mister vi kontakt med stasjonen mellom fjellene sør på øya. Da er det kjekt å ha Iridium telefon eller GPS InReach som reserveløsning.

Hver sommer blir det malt noen bygninger på øya. Normalt males noen av stasjonsbygningene, som eies av Statsbygg. Dog ikke denne sommeren. Men også de 6 hyttene som besetningen disponerer rundt om på øya må vedlikeholdes. Denne sommeren har både Røyvasshytta og Teltvika blitt malt, den ene like grønn som den andre. Det er i all hovedsak vår ‘sysselmann’ Håvard som står for innsatsen. Med litt hjelp fra noen andre.

I tillegg har Badstuen på stasjonsområdet fått en vel fortjent shining.

Så har vi på oppdrag fra UiT malt Magnethus og Absolutthus, på folkemunnen ‘Onaniboden’.

For inspeksjon av ny Autosonde måtte jeg få gubbj…. med på tur igjen, sesongens korteste, fra hundehus til Autosonde tur og retur.

Han tolererer at man pisser på det meste, men noen ting får man ikke pisse på. Jeg var jo spent på om denne nye store blanke tingen vil være en av dem. Hadde vært ok å få markere på den før Yukon.

På en så kort tur gjelder det å klemme ut så mye info som mulig på kortest mulig tid, ikke alltid at telepatien klaffer med en gang heller. Så det var bare å slå over på svensk igjen.

L: Jag registrerar att Blindern folket reste med KV Jarl. Funkar Autosonden nu då?

M: Ja, några testsläpp har blivit genomförda utan problem. Men vi väntar på några justeringar av mottagning av data i Oslo. När det är på plats startar regelmässiga släpp. Så återstår det ju at se om det fungerar också når höst och vinterstormarna sätter in.

L: Kan vi gå in och se?

M: Ok, men ingen markering där.

L: Men det finns vel video av första test?

M: Jadå, den blev väl dokumenterad av många momsfria kamera. Bare se her …

http://bjornoya.org/wp-content/uploads/2021/07/Testslipp12juli.mp4

L: Tack för info, kan vi gå runt hela containern nu så jag får inspektera alla hörn?

M: OK

Det var lov, men ‘de framtidige metfullmektiges graver’ var for høy for å rekke opp på det blanke.

/Laban Influenser

For å få litt informasjon om aktiviteten på øya måtte jeg få med meg Mats på tur igjen. Denne gang til Skutilen og besøk hos fugleforskerne i Revdalen. Så kom altså gubbjäveln med kløven, som han vet at jeg hater. Det er nå en ting at jeg kan bære min egen mat, men han snek selvsagt ned en pils til seg selv i hver sidelomme også.

Så jeg hevnet meg med å hovedsakelig trekke i nedoverbakker, og ikke oppover som han vil. Som til og med resulterte i at han gikk på trynet en gang. Jeg syns jeg hørte noe som lignet på ‘hundjävel’ der han lå med stor-nesen ned i mosen. Og jeg fikk faktisk litt dårlig samvittighet, men lat bare som ingenting.

Nåvel, så var det å klemme frem litt info da underveis på ferden, på vårt svensk-telepatiske vis.

L: Hur går det med ‘automatiseringen’? Det kom en märklig båt ända in til kajen för snart 2 veckor sedan.

M: Jo, det var Sørøysund som var chartrad för transport av Autosonde container och en gammal 3-axlad trailer. Sørøysund har minimalt djupgående och kunde derfor komme helt intill vår kaj och lyfta containern på land med egen kran. Men det var på gränsen att kranen klarade lyftet.

L: OK, men därefter passerade en spektakulär transport förbi hundhusen, det såg ut som ett kringresande tivoli.

M: Ja, det var mycket spänning på hur transport av container från kajen skulle gå. För säkerhets skull kopplade vi upp bägge traktorerna i backen. Men det gick alldeles utmärkt.

L: Och nu står den där och vilar tungt på ’de framtidiga metfullmäktiges gravar’ som du kallar dem?

M: Så är det. Det tredje spänningsmomentet var hur vi skulle få lyft containeren av trailer och upp på betong fundamenten. Men det gick nu på et sätt med lite trixing och traktor assistans

L: Så har det jobbats intensivt av gästerna från Meteorologiskt Institut och massa krims/krams installeras på taket av containeren. Plus ny mast och andra makapärer runt omkring. Tar det aldrig slut?

M: Jodå, de är snart färdigt för test. Och gästerna reser med nästa båt, KV Jarl, som kommer med diesel och helifuel.

L: Ok, ska ni fira med en rackabajsare då?

M: Vi får göra det, även om det i eftertid kan komma att karaktäriseras som gravöl.

Jeg får vel ta gubben med på en ny tur etter hvert for å få vite mer.

Hilsen

Laban (snart legitimert influenser)

Se også http://bjornoya.org/wp-content/uploads/2021/07/Part_1.mp4

Jeg har registrert at Yukon har begynt å lage blogginnlegg. Og jeg vil jo ikke være dårligere. Det sies jo at Yukon er mye smartere enn meg. Bare for at han f.eks. skjønner at man enkelt kan bite av tøybånd og at man kan komme seg ut av halsbåndet. Man kan jo lure på hvorfor jeg ikke skjønner det, men jeg er jo mer filosofisk anlagt. Og kanskje mer opptatt av nettopp spørsmålet hvorfor.

Jeg tok min gamle venn Mats og noen Haakon med på tur til Tunheim for noen dager siden.

Vi har jo mye felles i våre respektive klaner. Overlegent eldst, lengst fartstid på øya og vi ser begge en slags pensjon i horisonten. (Selv om min pensjon nok blir mye mer abrupt enn hans).

Vi har liksom etablert en slags telepatisk kommunikasjon oss imellom. På Tunheim satt han å så tilbake og regnet ut hvor mange ganger han hadde vært der. Typisk ingeniørtype, hvem bryr seg?

Så spør han MEG hvor mange ganger jeg har vært der, det må være mange. Jeg bare stirret intenst på gjesteboken og sa ‘Skärp dig gubbjävel !’.

Ja, det går liksom på svensk når vi kommuniserer. Og han kaller meg ofte for hundjävel. Kallenavn oss imellom som vi nok er veldig fornøyde med begge to.

Tror det var først på turen hjem det gikk opp for han at han kunne jo bare bla tilbake i gjesteboken å beregne hvor mange ganger jeg vært med forskjellige folk på Tunheim. Hvem er det som ikke er så smart, jeg bare spør.

På turen hjem benyttet jeg anledningen til å spørre om den rare aktiviteten som foregår på stasjon.

L: Varför gräver ni 2 gravar borta vid ballonghuset och snickrar lik kistor i hangaren?

M: Tja, kanske man kan säga att det är gravar till framtidiga Metfullmektige.

L: Eh?

M: Det kommer snart en stor Autosonde container som släpper sondeballonger automatisk. Vi bygger fundament som den ska stå på.

L: Kan det bli nedbemannat här då?

(Ja, jeg vet at det skal være kjønns nøytralt nå, ‘nedbepersonet’ burde det kanskje hete. Men jeg er jo en hund og gjør litt som jeg vil)

M: Om det fungerar bra så kan det nog ske. Eller för att vara helt ärlig så tror jag att det kommer till att ske, förr eller senare.

L: Ve och fasa, kan det bli nedbehundat också?

M: Nej, det tror jag inte. En hund är trots allt mycket billigare i drift än en Metfullmektig.

Nok om det. Det blir spennende å følge saken videre.

/Laban

Her om dagen var de to kokkene så freidige at de på et åpenbart smiskeoppdrag for å få Furte-Laban i bedre humør, la ut på rusletur i retning Nordhavna. 

Uten meg!

Jeg tenker mitt og konstaterer at disse må ha stått rett bak meg i køen da Vårherre delte ut frekkhetens nådegave. 

Jeg iverksetter umiddelbart tiltak “Ul for sympati” og strekker halsen min så lang den er, for å få utført så sympativekkende ul som mulig.

Etter å ha stått der og blottlagt sjelen min i et kvarters tid, må jeg forsone meg med at heller ikke denne gangen har ulingen båret nevneverdige frukter.
Jeg står fast her i båndet, like forbannet.

Her må man gå mer drastisk til verks, skal det bli noe tur til Nordhavna i nærmeste fremtid.
Jeg har nemlig brukt vinteren på å perfeksjonere utbryterevnene mine, der jeg som en slags Houdini (Hundini?) vikler meg ut av halsbåndet og dermed får gå på tur når jeg vil.
Og nå vil jeg på tur. Jeg har bestemt meg. Jeg går for det!
Jeg utfører trikset, sømløst og etter boken, sniffer i luften og legger på sprang etter de andre.

De andre har allerede nådd Nordhavna, og rusler langs stranden da jeg storfornøyd kommer pilende som en sort skygge.
For en følelse, og for en frihet!
Gjengen virker overrasket men veldig glad for å se meg, og de gir meg både kos og er med på å leke litt på stranden.

De er kanskje ikke så fæle allikevel, disse vesnene.

Etter litt leking på stranden og oppover elven, bestemmer jeg meg for å bli med tilbake til stasjonen sammen med de andre. De virker jo tross alt ganske ok.

Vi koser oss på turen hjem igjen også. Spesielt jeg som får løpe fritt og leke der jeg vil.

Tilbake på stasjonen var jeg fortsatt ikke spesielt interessert i å få på båndet, men ryktet om min svakhet for godteri har kanskje nådd de to på kjøkkenet. For etter litt om og men dro de det gamle «Servere knask i hangaren»- trikset for å få det på.

Og jeg må bare innrømme at jeg gikk fem på, igjen.

Yukon