Tiden går fryktelig fort her på øya syns vi, og det er kanskje ikke så rart når en har mye å ta seg til. Vi er jo en gjeng med ganske forskjellige mennesker, og alle har noen småprosjekter som vi putler med når vi har fri. Det som er fint er at vi også kan lære noe nytt av hverandre.

1. kokken har oppdaget musikkens verden, og da snakker vi ikke om den heavy-rocken som vanligvis spilles fra kjøkkenet når han er på jobb, nei, men en trivelig liten vals på to-raderen til Helen. Ikke bare har han lært å spille vals, men han har også fått opplæring i å danse vals – så parketten i stua får kjørt seg. Helen har blitt musikk- og danselærer, i tillegg til å være met.fullmektig, og både gitaren og to-raderen blir plukket, dratt og trykket på med jevne mellomrom her på huset. Til både glede og sorg for oss andre.

I tillegg til å være teknikeren vår, er Gulli vår o’store hobbykonditor. Flere ganger har hun imponert oss alle med sine bakekunster, og vi regner med at vi kommer til å bli imponert flere ganger utover høsten.

Helens store prosjekt for sesongen, er å få lagd en pute fyllt med dun fra ærfugl som hun har samlet inn ila sommer/høsten. Ikke en oppgave å ta lett på – å rense duna er ikke bare, bare.

Litt hjernetrim har man også godt av, og puslespill har blitt en populær aktivitet for flere av besetningen. Sesongens første 2000-biters puslespill er ferdig, og heldigvis har vi mange flere å ta av når mørketida nå nærmer seg med stormskritt.

Kine har også brukt en god del tid på å skifte strenger på autoharpa si og «shine» den opp litt. Å skifte 36 strenger gikk visst ikke like fort som på en gitar, men endelig, etter 3 mnd på øya, er autoharpa nystringa og klar for å trille ut noen deilige bluegrasstoner.

På verkstedene skjer det også mye – Vikane har fått bygd seg ein båt, i miniatyr vel å merke, og Siriphan har lagd seg en fiskekrok.

Blant besetningen er det også tradisjon for å lage skilt som viser vei til hjemplassen, og Helen og Siriphan viser vei til Bjerka (Nordland) og Thailand.

Helt fra vi kurses i Tromsø og langt inn i oppholdet her på Bjørnøya, får vi førstegangsreisende høre om den beryktede «sommerbåten» fra de erfarne i besetningen. I de første to månedene bygges forvetningene opp mot det store som skal skje i slutten av juli.

Søndag 24.juli var dagen der og KV Harstad kom sakte sigende ut av tåka full av varer, drivstoff og folk som skulle på land her på Bjørnøya. Plutselig gikk den rolige tilværelsen med kaffekoppen i godstolen, over til sjauing av både varer og folk. Riktig så folksomt opplevdes det for oss, som nå er blitt ganske godt vant til å forholde oss kun til de 8 andre som er her.

To intense dager ble det før kystvakta seilte videre mot Hopen og stasjonen der. Vi følte oss i det gavmilde hjørne, så vi sendte avgårde teknikeren vår, Gulli, til utlån i noen dager for å bistå Hopen Met. med litt værmelding + tekniske greier. Heldig for Gulli at kystvakta valgte å kjøre innom både Hinlopen og Ny-Ålesund på vei tilbake til Bjørnøya, et riktig Svalbard-cruise ble det på henne i nesten èn uke. I hennes fravær fikk vi tilsendt Thomas Olsen fra Værvarslinga i Nord-Norge som vikar, selveste instruktøren vår i værobservasjon. Flott har det vært, å ha han tilgjengelig hele tiden for alt vi lurer på om skyer og vær.

Takk for besøket til alle, og til alle som har fikset og trikset med ting på stasjonen, mannskapet på KV Harstad som står på som fy for at alt skjer effektivt og flott, og til Thomas som har vært vikar for Gulli i en uke.

Det er ikke alt som dreier seg om skyer her på stasjonen. Biljard spilles som regel litt senere på kvelden, sikteferdighetene kan da avta over tid for enkelte mens andre øker presisjonen utover kvelden, før nivået plutselig igjen synker til nye lavmål.

En ny hund har kommet til Bjørnøya. Han kom fra Green Dog på Svalbard og reiste med Kystvaktskipet KV Nordkapp, før landkjenning den 29. juni. Ombord fikk han god forpleining og mye oppmerksomhet. På land ventet besetning og Yukon i spenning.

Navn ble funnet gjennom demokratisk valg. Navnet Ymer fikk flest stemmer. Den vakre Ymerdalen er å finne sør på øya, den leder til det flotte fuglefjellet, revdalen og de andre eksotiske plassene i sør.

Dåpskake ble bakt og spist

Ymer har nå funnet seg godt til rette på stasjonen. Han er veldig glad i folk, kos og mat. Hele besetningen har falt for hans overivrige og tidvis klumsete vesen. Født desember 2018, stor og sterk. Han er en god turvenn og har allerede besøkt flere av hyttene på øya, men stein og ur var nytt terreng for Ymer som har våknet opp både stiv og støl dagen etter tur. Hans erfaring fra hundespann kommer nok godt med når vinteren, snøen og skiføret legger seg over Bjørnøya.

Værobservasjoner utføres hver time hele døgnet. Den siste måneden har det vært mye fint vær (lite tåke) og fine forhold for observasjoner. Med andre ord en god start på sesongen for sommerbesetningen.

Over junkeren, et tysk flyvrak fra andre verdenskrig, kan en se noen flotte linseskyer. Altocumulus lenticularis.

Havfisket har vist seg å være over alle forventninger. «Nesten litt for lett» har enkelte uttalt.

Det er trist å meddele at Laban ikke lenger er med oss her på Bjørnøya. Etter en tid med sykdom vandrer han nå langs den evige brink.

Han har gledet og trøstet utallige besetningsmedlemmer her på øya

Tiden flyr, og plutselig er det gått tre uker siden vi kom opp hit. Vi begynner å komme inn i rutiner, flere av oss har fått utvidet radiusen hvor vi beveger oss – noe som har betydd hytteturer, og vi begynner å bli kjent med hverandre – noe som betyr mye latter, fine samtaler og koking i stampen eller badstuen. Akkurat som ærfuglene begynner å finne roen rundt stasjonen på reir, har vi funnet roen her på stasjonen.

Siden vi begynner å føle oss noenlunde trygg på arbeidsrutiner, har vi nå også overskudd til å være kreative på fritiden. Noen benytter seg av snekkerverkstedet, hvor produksjon av ulike ting i tre foregår, til nå er det produsert et nattbord og sjefskokken har fått lagd seg versjon èn av et balltre, han har store planer om flere. Stasjonssjefen har gått til innkjøp av et nytt leketøy, metalldetektor, og den har han lånt villig vekk til oss andre. Som en gjeng barnehageunger kravler vi rundt på bakken på jakt etter skatter – eller spiker som det også kalles.

Det kribler etter å få se mer av plassen hvor vi bor, og flere av oss har benyttet fridagene til å utforske øya. Hytter har blitt besøkt, vann har blitt fisket i og steinur har blitt nøye undersøkt (med blåmerker som bevis!). Vi nye i besetningen kan nå også si at vi har opplevd det mer «vanlige» været på Bjørnøya – tåke og et tungt grått skylag hengende over stasjonen, tilogmed litt snøbyger har vi hatt her den siste uka. Det er den arktiske sommeren vi har sett frem til!

Vår førstekokk, Siriphan, er en ivrig turgåer og fisker. Han benytter hver ledige stund til å farte rundt øya, og jeg kan med ganske sikkerhet si at han er nok den som oppnår både kjentmannsmerket og toppturmerket på kortest tid av vår besetning. Met.fullmektig Helen har holdt han med selskap til både Teltvika, Tunheim og Kapp Levin, men akkurat nå freser han rundt på egenhånd sammen med Yukon i noen dager.

Vi har heller ikke trengt å kjenne på ensomheten enda, da vi har hatt godt med besøk. Tre seilbåter med tilsammen ca 24 personer og kystvakten med 40+ mann har vært innom, for både litt guiding rundt på stasjonen, muligheten til å bli medlem i nakenbadingklubben og handling i velferdsbutikken vår. Vi er spente på å se hvor travel sommeren blir videre med besøk.

Fredag 27.mai ankom vi endelig Bjørnøya etter en deilig seilas med KV Harstad over Barentshavet fra Tromsø. Nærmere et mini-cruise kommer vi vel ikke, med strålende sol, hvalsafari, deilig mat ombord og flatt hav store deler av turen.

Sjøbjørn fikk oss trygt i land hvor den gamle besetningen stod klar til å ta oss imot. Etter mye sjauing av bagasje, forsyninger og virring rundt på stasjonen for å bli litt kjent, fikk vi en god middag – og den nye stasjonssjefen, Nils Rune, fikk på seg pynten. Den nye besetningen til Hopen fikk også mulighet til å komme innom for èn natt, og benyttet sjansen til å ta seg et bad og bli medlem i nakenbadingsklubben. Pga mye is, ryktes det om at Hopen-gjengen fortsatt virrer rundt ute på havet med KV Harstad, vi håper de koser seg. Tusen takk til den gamle besetningen for en fin overlapp med fine møter og videreføring av kunnskap!

For oss nye her på Bjørnøya, så kan vi ikke skjønne hva alle de erfarne snakker om – «det er alltid tåke på Bjørnøya» «ikke forvent finværsdager», for den lille uka vi har vært her nå, har vi meldt CAVOK, så å si alle dagene (for de som ikke har tatt METAR-kurs, CAVOK står for «ceiling and visibility ok»). Skyfri himmel, grilling, bading, strålende sol og vindstille til tider – her er jo sommer!

Hundene har også tatt oss vel imot, og det var gjensynsglede for både tobeinte og firbeinte. I går hadde sjefspsykologen, Laban, bursdag – hele 10 år har han blitt og det ble feiret med mange kilo deilig kjøtt, champagne (til tobeinte), bursdagssang på torader og mye oppmerksomhet til Laban. Jeg mistenker at bortsett fra maten, var nok feiringen gøyest for oss på to ben.

Det er herlig å være på plass, og vi ser frem til å utforske øya og komme inn i rutinene!

/ på vegne av besetningen – Kine

Værobservasjon har vært viktig for å kunne melde været så nøyaktig som mulig. I starten av meteorologisk observasjoner var dette i hovedsak et lokalt og nasjonalt anliggende og det var lite internasjonalt samarbeid. Etter hvert ble det klart at for å kunne øke kvaliteten på de lokale varslene, måtte også været som kom utenfra inkluderes. Værsystemet er globalt og noe som skjer langt unna kan påvirke været lokalt.

I dag utveksles meteorologiske observasjoner internasjonalt og dette arbeidet koordineres av Verdens meteorologiorganisasjon. Observasjonene utføres til samme tidspunkt på observasjonsstedene og kalles synoptiske observasjoner.

I tillegg til observasjonene som gjøres på bakken og til havs brukes både satellitteknologi og radiosonder for å kunne si noe om det som skjer i atmosfæren. På Bjørnøya har man sendt slike radiosonder siden slutten av 50-tallet og i fjor var første gang at dette ble gjort automatisk.

I dag finnes det fortsatt flere bemannede værstasjoner, men de siste årene har flere værstasjoner blitt automatisert da mye av observasjonen som før ble gjort manuelt er blitt erstattet av kameraer og måleinstrumenter som sender dataen direkte.
Autosonden på Bjørnøya har vært i drift gjennom hele vinteren og har vist at den klarer å sende opp ballonger i tidvis meget krevende vindforhold.