Laban inspiserer igjen

Tusen takk til hjelperne som har vikariert her på bloggen, mens jeg var på en ny inspeksjonsrunde.

Det har gått noen rykter om at en hyggelig snekker, og en enda hyggeligere snakker har vært på besøk i Revdalen for noen uker siden. Oppdraget deres var å bygge en ny hytte til fugleforskerene fra Norsk Polarinstitutt. Den gamle hytta hadde fått juling av en tidligere vinterstorm. Dette er det verdt å bevege labbene mine for å kunne inspisere. Jeg bestemte meg for å være guide, og lokket med meg fire tobeinte og Yukon på tur.

Første etappe gikk fra stasjonen til Skutilen, med et par artige stopp for tobeinte.

Tobeinte inspiserer Nikk-Nakk hula på vei til Skutilen.

De tobeinte har hevet seg på toppturtrenden. Dermed gikk andre etappe fra Skutilen via Alfredfjellet, Hambergfjellet, Fuglefjellet med inspeksjonspause i Revdalen. Videre gikk ruta oppom Antarcticfjellet før vi endte opp i Russehamna.

Poserer villig med tobeinte på Alfredfjellet. Yukon har ikke tid til sånt tull.


Viser de tobeinte hvordan man labber ned fra Fuglefjellet i bratt terreng. De tobeinte kaller det for å «gå på hælan».
Gamle og nye hytta i Revdalen. Den gamle hytta i Revdalen seilte avgårde i en vinterstorm, og sto opprinnelig der den nye hytta har blitt plassert. Dette bildet er fra en tidligere tur som en frekk tobeint gikk uten meg,
Men nå fikk jeg endelig labbet til Revdalen og inspisere nybygget. Det var komt på kledning, tak, dører og vinduer. Fugleforskerne har noe å glede seg til når de kommer neste sommer!
På toppen av Antarcticfjellet mot Russehamna.

Siste dagen startet med øsende pøsende regn. De fire tobeinte og Yukon gikk tidlig avgårde til stasjonen med godt mot, mens jeg bestemte meg for å bli igjen en stund til. Etter en noen timer var det på tide å løfte labbene og labbe etter.

Masteklatring, bedre VHF dekning

Det har i mange år vært planer om å installere en VHF Repeater på Midtpunktet med antenne i den 100m høye masten. Dette for å forbedre VHF dekning på øya.

En Hytera Repeater ble installert av vinterbesetningen, med antenne på eksisterende brakett, 36 m opp i masten. For å forbedre rekkevidden flyttet sommerbesetningen brakett og antenne opp til ca. 70 m. Gulli og Håvard klatret og Mats var bakkebasert prosjektleder.

Med digitale håndholdte radioer, har vi nå vår egen dedikerte VHF kanal. All trafikk mellom stasjon og håndsett går via Repeater på Midtpunktet. Repeateren har uteffekt på 25W.

Unge, spreke og entusiastiske masteklatrere, Gulli og Håvard.
Mindre ung prosjektleder med bakkekontakt. (Og nakke sperr.)

Gulli benyttet også sjansen å klatre helt til topps for fotosession.

Utsikt mot nord med stasjon. Klikk på bilde så vises det i full størrelse i nytt vindu.
Utsikt mot sør og Misery. Klikk på bilde så vises det i full størrelse i nytt vindu.
Repeater med 25W uteffekt.

VHF radiodekning er nå bedre på øya, men fortsatt mister vi kontakt med stasjonen mellom fjellene sør på øya. Da er det kjekt å ha Iridium telefon eller GPS InReach som reserveløsning.

Gulli ved øvre bardunfeste
På vei mot toppen. Bilde tatt gjennom teleskop kikkert fra stasjon
Mission completed. Fornøyde fjes.

Maling av hytter, badstue og magnethus

Hver sommer blir det malt noen bygninger på øya. Normalt males noen av stasjonsbygningene, som eies av Statsbygg. Dog ikke denne sommeren. Men også de 6 hyttene som besetningen disponerer rundt om på øya må vedlikeholdes. Denne sommeren har både Røyvasshytta og Teltvika blitt malt, den ene like grønn som den andre. Det er i all hovedsak vår ‘sysselmann’ Håvard som står for innsatsen. Med litt hjelp fra noen andre.

Nymalt Røyvasshytta
‘Sysselmannen’ Håvard syssler på Teltvika
Siste strøk

I tillegg har Badstuen på stasjonsområdet fått en vel fortjent shining.

Nils Rune, Carolyn, Håvard og Robert poserer foran nymalt badstue

Så har vi på oppdrag fra UiT malt Magnethus og Absolutthus, på folkemunnen ‘Onaniboden’.

A-hus eller O-bod
M-hus
Vakkert i lav kveldsol.

Laban inspiserer og urinerer

For inspeksjon av ny Autosonde måtte jeg få gubbj…. med på tur igjen, sesongens korteste, fra hundehus til Autosonde tur og retur.

Han tolererer at man pisser på det meste, men noen ting får man ikke pisse på. Jeg var jo spent på om denne nye store blanke tingen vil være en av dem. Hadde vært ok å få markere på den før Yukon.

Hvilket hjørne skal jeg velge?

På en så kort tur gjelder det å klemme ut så mye info som mulig på kortest mulig tid, ikke alltid at telepatien klaffer med en gang heller. Så det var bare å slå over på svensk igjen.

L: Jag registrerar att Blindern folket reste med KV Jarl. Funkar Autosonden nu då?

M: Ja, några testsläpp har blivit genomförda utan problem. Men vi väntar på några justeringar av mottagning av data i Oslo. När det är på plats startar regelmässiga släpp. Så återstår det ju at se om det fungerar också når höst och vinterstormarna sätter in.

L: Kan vi gå in och se?

M: Ok, men ingen markering där.

Her lukter det automatisering.

L: Men det finns vel video av första test?

M: Jadå, den blev väl dokumenterad av många momsfria kamera. Bare se her …

http://bjornoya.org/wp-content/uploads/2021/07/Testslipp12juli.mp4

L: Tack för info, kan vi gå runt hela containern nu så jag får inspektera alla hörn?

M: OK

NV hjørne

Det var lov, men ‘de framtidige metfullmektiges graver’ var for høy for å rekke opp på det blanke.

/Laban Influenser

Laban informerer

For å få litt informasjon om aktiviteten på øya måtte jeg få med meg Mats på tur igjen. Denne gang til Skutilen og besøk hos fugleforskerne i Revdalen. Så kom altså gubbjäveln med kløven, som han vet at jeg hater. Det er nå en ting at jeg kan bære min egen mat, men han snek selvsagt ned en pils til seg selv i hver sidelomme også.

Halen mellom beina. Fy f for kløv!

Så jeg hevnet meg med å hovedsakelig trekke i nedoverbakker, og ikke oppover som han vil. Som til og med resulterte i at han gikk på trynet en gang. Jeg syns jeg hørte noe som lignet på ‘hundjävel’ der han lå med stor-nesen ned i mosen. Og jeg fikk faktisk litt dårlig samvittighet, men lat bare som ingenting.

Nåvel, så var det å klemme frem litt info da underveis på ferden, på vårt svensk-telepatiske vis.

L: Hur går det med ‘automatiseringen’? Det kom en märklig båt ända in til kajen för snart 2 veckor sedan.

M: Jo, det var Sørøysund som var chartrad för transport av Autosonde container och en gammal 3-axlad trailer. Sørøysund har minimalt djupgående och kunde derfor komme helt intill vår kaj och lyfta containern på land med egen kran. Men det var på gränsen att kranen klarade lyftet.

Sørøysund ved kai
Heavy lift
Klar til transport videre

L: OK, men därefter passerade en spektakulär transport förbi hundhusen, det såg ut som ett kringresande tivoli.

M: Ja, det var mycket spänning på hur transport av container från kajen skulle gå. För säkerhets skull kopplade vi upp bägge traktorerna i backen. Men det gick alldeles utmärkt.

Hugos tivoli?

L: Och nu står den där och vilar tungt på ’de framtidiga metfullmäktiges gravar’ som du kallar dem?

M: Så är det. Det tredje spänningsmomentet var hur vi skulle få lyft containeren av trailer och upp på betong fundamenten. Men det gick nu på et sätt med lite trixing och traktor assistans

Traktor triks

L: Så har det jobbats intensivt av gästerna från Meteorologiskt Institut och massa krims/krams installeras på taket av containeren. Plus ny mast och andra makapärer runt omkring. Tar det aldrig slut?

M: Jodå, de är snart färdigt för test. Och gästerna reser med nästa båt, KV Jarl, som kommer med diesel och helifuel.

Snart ferdig for test

L: Ok, ska ni fira med en rackabajsare då?

M: Vi får göra det, även om det i eftertid kan komma att karaktäriseras som gravöl.

Fortsatt manuelt

Jeg får vel ta gubben med på en ny tur etter hvert for å få vite mer.

Hilsen

Laban (snart legitimert influenser)

Se også http://bjornoya.org/wp-content/uploads/2021/07/Part_1.mp4

Laban spekulerer

Jeg har registrert at Yukon har begynt å lage blogginnlegg. Og jeg vil jo ikke være dårligere. Det sies jo at Yukon er mye smartere enn meg. Bare for at han f.eks. skjønner at man enkelt kan bite av tøybånd og at man kan komme seg ut av halsbåndet. Man kan jo lure på hvorfor jeg ikke skjønner det, men jeg er jo mer filosofisk anlagt. Og kanskje mer opptatt av nettopp spørsmålet hvorfor.

Jeg tok min gamle venn Mats og noen Haakon med på tur til Tunheim for noen dager siden.

Haakon, alltid en god turkamerat

Vi har jo mye felles i våre respektive klaner. Overlegent eldst, lengst fartstid på øya og vi ser begge en slags pensjon i horisonten. (Selv om min pensjon nok blir mye mer abrupt enn hans).

Vi har liksom etablert en slags telepatisk kommunikasjon oss imellom. På Tunheim satt han å så tilbake og regnet ut hvor mange ganger han hadde vært der. Typisk ingeniørtype, hvem bryr seg?

Så spør han MEG hvor mange ganger jeg har vært der, det må være mange. Jeg bare stirret intenst på gjesteboken og sa ‘Skärp dig gubbjävel !’.

Ja, det går liksom på svensk når vi kommuniserer. Og han kaller meg ofte for hundjävel. Kallenavn oss imellom som vi nok er veldig fornøyde med begge to.

Tror det var først på turen hjem det gikk opp for han at han kunne jo bare bla tilbake i gjesteboken å beregne hvor mange ganger jeg vært med forskjellige folk på Tunheim. Hvem er det som ikke er så smart, jeg bare spør.

På turen hjem benyttet jeg anledningen til å spørre om den rare aktiviteten som foregår på stasjon.

L: Varför gräver ni 2 gravar borta vid ballonghuset och snickrar lik kistor i hangaren?

M: Tja, kanske man kan säga att det är gravar till framtidiga Metfullmektige.

L: Eh?

Grav eller …..
Passer fint

M: Det kommer snart en stor Autosonde container som släpper sondeballonger automatisk. Vi bygger fundament som den ska stå på.

Fundament uten lik

L: Kan det bli nedbemannat här då?

(Ja, jeg vet at det skal være kjønns nøytralt nå, ‘nedbepersonet’ burde det kanskje hete. Men jeg er jo en hund og gjør litt som jeg vil)

M: Om det fungerar bra så kan det nog ske. Eller för att vara helt ärlig så tror jag att det kommer till att ske, förr eller senare.

L: Ve och fasa, kan det bli nedbehundat också?

M: Nej, det tror jag inte. En hund är trots allt mycket billigare i drift än en Metfullmektig.

Klart til leveranse av Autosonde

Nok om det. Det blir spennende å følge saken videre.

/Laban

Houdini

Her om dagen var de to kokkene så freidige at de på et åpenbart smiskeoppdrag for å få Furte-Laban i bedre humør, la ut på rusletur i retning Nordhavna. 

Uten meg!

Jeg tenker mitt og konstaterer at disse må ha stått rett bak meg i køen da Vårherre delte ut frekkhetens nådegave. 

Jeg iverksetter umiddelbart tiltak “Ul for sympati” og strekker halsen min så lang den er, for å få utført så sympativekkende ul som mulig.

Etter å ha stått der og blottlagt sjelen min i et kvarters tid, må jeg forsone meg med at heller ikke denne gangen har ulingen båret nevneverdige frukter.
Jeg står fast her i båndet, like forbannet.

Her må man gå mer drastisk til verks, skal det bli noe tur til Nordhavna i nærmeste fremtid.
Jeg har nemlig brukt vinteren på å perfeksjonere utbryterevnene mine, der jeg som en slags Houdini (Hundini?) vikler meg ut av halsbåndet og dermed får gå på tur når jeg vil.
Og nå vil jeg på tur. Jeg har bestemt meg. Jeg går for det!
Jeg utfører trikset, sømløst og etter boken, sniffer i luften og legger på sprang etter de andre.

De andre har allerede nådd Nordhavna, og rusler langs stranden da jeg storfornøyd kommer pilende som en sort skygge.
For en følelse, og for en frihet!
Gjengen virker overrasket men veldig glad for å se meg, og de gir meg både kos og er med på å leke litt på stranden.

De er kanskje ikke så fæle allikevel, disse vesnene.

Etter litt leking på stranden og oppover elven, bestemmer jeg meg for å bli med tilbake til stasjonen sammen med de andre. De virker jo tross alt ganske ok.

Vi koser oss på turen hjem igjen også. Spesielt jeg som får løpe fritt og leke der jeg vil.

Tilbake på stasjonen var jeg fortsatt ikke spesielt interessert i å få på båndet, men ryktet om min svakhet for godteri har kanskje nådd de to på kjøkkenet. For etter litt om og men dro de det gamle «Servere knask i hangaren»- trikset for å få det på.

Og jeg må bare innrømme at jeg gikk fem på, igjen.

Yukon

Nye vesen på øyen.

Litt utpå dagen den 22. Mai  kom det noen rare skapninger til øyen her. De hadde med seg alle mulige saker i lankene og de virret rundt, frem og tilbake – omtrent som en flokk Alkekonger på leit etter hekkeplass.

Laban hadde merket at det var noe greier på gang og hadde allerede lagt seg inne i huset sitt for å slippe unna maset.
Jeg derimot, syntes det var litt artig å observere disse fjollete vesnene – og jammen tror jeg ikke jeg dro kjensel på to av dem midt i alt kaoset.


Visst gjorde jeg det!
Det var jo mine gamle venner Nils Rune & Mats. 

Det er mildt sagt strålende stemning at to av mine main dawgs er tilbake på Bjørnøya. Dette blir det tur av, dette blir det snacks av og dette blir det kos av.

Nice!


Jeg slengte et lite ul i Laban sin retning for å gjøre han oppmerksom på min oppdagelse.
Han prustet kjapt, likeglad. 

Han syns ikke det var noe som helst galt med de som allerede var her, og har vanskelig for å forstå at det skal være noe vits i å skifte ut noe som fungerer helt utmerket.

Han om det.

Etter en dag med enda mer virring og flaksing, og noe som så ut som en seremoni av et slag, drar de som har vært her det siste halvåret noe plutselig, på formiddagen 23. Mai.

Det syns vi såklart var ganske kjipt, men vi har blitt enige om at hvis Nils Rune & Mats kan gå god for klikken de har med seg, skal vi gi de en sjanse.
Jeg har hvertfall en plan om hvordan jeg skal få testet om det er noe futt i de nye vesnene.

Følg med!

Yukon

Takk for oss!

Avreisedag for vinterbesetningen er kommet. Etter å ha tilbrakt de siste 6 månedene på Bjørnøya langt oppe i Barentshavet, er tiden for å reise herifra kommet. Oppholdet på Bjørnøya har gitt nye kunnskaper og erfaringer besetningsmedlemmene kan ta med seg videre. Noen praktiske arbeidserfaringer, og noe erfaring om friluftsliv i arktis og andre utsatte steder.
Det å jobbe på Bjørnøya krever en del fleksibilitet og evne til å bidra når det trengs. Vi har en del andre etater med virke på Bjørnøya, og når de får behov for å utføre et arbeide kan de ikke alltid sende folk på jobben. Da må besetningen på stasjonen finne fram sine tekniske og kreative ferdigheter for å løse oppgaver. Vi har klatret i master, klargjort utstyr for fugleforskere, og vi har bistått i eksterne redningsaksjoner med kapasitetene vi har på øya.
Vi har tatt imot sommerbesetningen denne uken. Det er en spent og motivert gjeng som satt sine ben på kaia for å tilbringe sine 6 måneder her oppe. Det blir spennende å se hvordan deres opplevelse av livet på Ishavet blir utover sesongen.

Sommerbesetningen kommer i land.
Lossing fra KV Svalbard. Det var mye proviant og materiell.
Noe tyngre gods.
Overlevering av stasjonskjedet.
overlevering-salutt

Takk til dere som har fulgt oss på bloggen gjennom sesongen. Vi har nådd en milepæl ved å passere 100 000 besøk på siden vår. Det er veldig morsomt å se at det er slik interesse for hva som skjer på denne lille, men svært spesielle øya isolert ute i Barentshavet.

Gratulere med dagen!

17. mai er vår siste høytidsdag før vi snart returnerer til fastlandet. Dagen ble feiret sammen med en kystvakt som kom på besøk. Vi fikk derfor en litt utvidet feiring. Noe både vi og Kystvakten satte pris på.

Mingling i stua før frokost
Flaggheis og salutt hører 17. mai til.

Nylig har været tilrettelagt for at vi har kunnet ferdes i småbåt på sjøen. Vi har derfor benyttet muligheten til å kjøre rundt hele øya. Ferden rundt øya byr på en unik måte å se øya og dens vakre landskap fra en ny vinkel. Det har ankommet mengder med fugl som skal tilbringe sommeren på Bjørnøya. Bjørnøya huser en av verdens største fuglekolonier, noe som fører til et svært aktivt dyreliv langs brinkene.

Båten klargjøres for utsetting.
Noe Lomvi velger å utnytte drivisen.
klippene på sør siden av øya er et imponerende skue. Stappen helt til venstre i bildet.
En svært imponerende utsikt.
Perleporten.
Lomvi’er i fjellsiden.

Vi har den siste tiden drevet utvask av stasjonen. Snart kommer sommerbesetningen opp for å ta over ansvaret. Det blir spennende å ta de imot og drive opplæring med dem, og det blir gøy å følge deres opplevelse av Bjørnøya på bloggen utover året. Det kommer sikkert mye flotte innlegg fra sommerbesetningen når de snart får oppleve den mest travle perioden på øya med åpne vann, grønn vegetasjon og et fugleliv i verdensklasse. følg med!