De fastboende

De eneste som kan regnes som fastboende på øya er laban og Yukon, altså de firbeinte søte rakkerne. De regnes som lokalkjente, eller det vil si at den ene kjenner hver stein på øya, men den andre synes ikke det er noe gøy å være kjentmann. Den ene liker best å svinse og svanse, og bare gå akkurat dit som den vil. En liker best å bare ha på selen, den andre liker å gå på tur. Den ene gnagger båndet om du ser bort for lenge. En av dem ser ikke ut til å være åtte år, når turselen blir dratt frem.

Laban som er hans ishavsnavn, eller Torkild som han heter i passet har vært en årrekke på øya her. Han kjenner de fleste kriker og kroker, og vet alltid veien hjem. I løpet av min tid her på øya, har kanskje ikke Laban fått den oppmerksomheten han har fortjent fra meg. Missforstå meg rett, han har fått masse kos, men kanskje litt lite turer sammen med meg. Så på Labans vegne sier jeg beklager.

Det var først her om dagen da vi bestemte oss for å ta med både Yukon og Laban på hyttetur, at jeg forsto at han er ikke bare en gammel «hundjävel» som enkelte sier. Han er faktisk en smart, og ikke minst lur «hundjävel».

«Hundjävel» høres kanskje brutalt ut, men det er sagt med positiv tone og som en intern spøk på huset. Om du prater nord svorsk kan ordet jävel mikses og trikes med de fleste ord, og dermed godt innafor i vår omgangskrets.

Selv om han er ansatt som isbjørvokter, gjør han en hunds jobb innenfor en rekkefagfelt. Det være seg stifinning, psykologi eller luringtriks, så han ligger ikke bare på latsiden selv om en ofte kan se han liggende i huset sitt å slappe av. Som den gode soldaten han er, hviler han når han kan.

Han må være den beste stifinneren på øya, kanskje til og med i hele ishavet? For dere som har vært her før, har dere lagt merke til hvordan Laban beveger seg i steinrøys? Hvordan han alltid søker letteste veg, men ikke nødvedigvis korteste veg? Jeg ble helt fascinert da jeg la merke til hvordan han bevegde seg, og hvordan stivalg han gjorde i steinete terreng. Grøttykk tåke? Null stress, Laban har markert veien hjem og kan enkelt lukte seg hjem. Dog så er kart og kompass med, for å legge litt press på Laban som stifinner.

Kanskje den der er til meg?

Så var det emnet trekkhund, det er værtfall ikke Laban? Vell, etter min erfaringer handler det om å gi og ta med han. Vi var på tur opp Alfredfjellet, og en kan trygt si at båndet hans smilte, altså ikke mye trekkhund å hente der. Før han plutselig snur seg bak som huskyer ofte gjør, og gir deg blikket «hvorfor bidrar du ikke mer?», Jeg måtte være ærlig med Laban å si at det var ikke mer sprut i beina enn at jeg lar være å gå meg fullbrotten av melkesyre. Han skjønte scenarioet ganske kjapt, og økte tempoet i front, og båndet var stramt som en fiskeline med en svær laks på kroken. Jaggu trakk han meg opp den skrenten, slik at vi kunne puste litt før vi begynte på den slake oppstigningen til toppen.

Sjefpsykolog er tittelen hans her inne og han er en god lytter, men kanskje burde han hatt en annen tittel? Hvilken tittel synes dere han burde ha?

Om jeg kanskje kunne fått kommet inn , det er jo så veldig synd på meg. Det er jo høst!

Yukon, eller Tube som han heter i passet sitt blir ofte omtalt som «kosefjes», «biskebass», «Yukonini» , «Yukonpukon» også videre, kjært barn har mange navn. Hans favoritt aktivitet er å tulle rundt, løpe, lukte og oppdage. Dog så er han ikke kvalifisert kjentmann, værtfall ikke slik man vanligvis tenker en kjentmann skal opptre. Han svinser og svanser rundt, og er for det meste bare søt og snill. Så om du trenger å en som viser deg straka vegen hematt, ikke bruk Yukon som førstevalg.

Det som er finurlig med denne søte krabatten er hvordan alltid tar muligheten når den byr seg til en liten kvil. Om det være seg en drikkepause, eller kartpause for menneskene kan en se Yukon legge seg nedpå og kvile. Også elsker han solveggen, og er ofte å se på toppen av hundehuset, ute på grasset eller bare der det passer seg å ligge å dune i sola.

Jeg bare hviler litt

Yukon er et førsteklasses luksusdyr, og har antagelig flere innenetter en noen annen hund på øya. For det hender seg at når hyttene besøkes at Yukon kunne tenke seg å komme inn en snar-tur, gjerne når det er fyrt opp i peisen og god lunk i hytta, så tar han seg strekk seg i en stol, men aller helst en seng. Da er Yukon på det beste sted i verden, og spesielt om han får dele seng med noen som koser med han.

Er litt trøtt jeg

Om du skulle være så uheldig å være litt nedfor, så kan en bare henvende seg til hundene og de vil straks få deg i bedre humør, og på bedre tanker. De er altså ikke bare isbjørnvoktere, da de har en hel haug med andre roller å fylle. Og i løpet av mange måneder blir vi godt kjent med guttene. Både på godt, og litt vondt kanskje?

Svinse? Svanse? Begge deler? Jippi!
Ser du rakkerne?
Kløvet forble ikke lenge på

Så var det den siste av de firbeinte, nemlig Snotra. Han er forsåvidt ikke noe mer fastboende en oss ni som har kontrakt til desember, dog så er han trossalt en hund og fortjener i såfall litt spalteplass.

Snotra er ikke som alle andre, han har aldri vært uten bånd, da mor mistenker at jaktinstinket er større enn fornuftigheten. Selv ikke på fastlandet hvor det ikke finnes båndtvang i perioder. Det kan virke som om Snotra, som forøvrig er Nordkalottens beste modell(?) ser ut til å trives i bånd og kjenner ikke til noe annet liv. Snotra kan virke litt overlegen og snobbete til tider, men er i følge matmor en ok fyr.

kose, men husk å se i kamera
Skynt deg ta bilde, jeg er så veldig glad!
Er den til meg?
Se sånn passe bisk ut
Se i kamera dere!
Luksusdyret!

2 tanker om “De fastboende

    • Absolutt fine hunder! Å for et selskap de gir. Koselig, hvordan var det å overvære flyttingen?
      Hehe, mye mulig at de på Hopen har hermet etter oss, det vites ikke

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.