April er vakker på Bjørnøya, og fritiden her oppe benyttes i all hovedsak til å komme seg ut på tur.
Med litt frafall i rekkene har det tidligere nevnte Glade Firkløver for anledningen blitt omdøpt til De Tre Musketerer. Førstekokk Mikael er en dreven fisker, og måtte prioritere røyefisket når finværet slo til. Kirsti, Kari og Tomas la derfor i treenighet ut på de siste fjelltoppene som skal til for å kunne smykke seg med tittelen Tindebestiger på Bjørnøya. Denne tittelen (med tilhørende diplom og lekkert jakkemerke) får man ved å bestige syv fjell: Urd, Skuld, Verdande, Antarctic, Alfredfjellet, Fuglefjellet og Hambergfjellet. Med selskap av de alltid ivrige trekkhundene Laban og Nanuk suste vi avgårde i et eventyrlig knallvær. Skutilen ble nøye utvalgt som base camp, både på grunn av beliggenheten ved foten av fjellmassivet i sør, og ikke minst fordi den var siste hytte ut for at Tomas og Kari kunne smykke seg med nok en tittel (pluss diplom og jakkemerke), nemlig Kjentmann på Bjørnøya. Kirsti har for lengst gått til de seks hyttene som er med: Teltvika, Røyvass, Mjogsjø, Kapp Levin, Skutilen og Russehavna. Kari og Tomas har velnok vært på Skutilen før, som trofaste blogglesere nok har fått med seg. Men reglene for Kjentmann tilsier at man ikke kan ta flere hytter på en tur, men må innom stasjonen mellom hver nye hytte. Dessuten kan man definitivt ikke haike med scooter på forsyningsrunde. Det er juks og fanteri. Men det passet jo desto bedre å spare den offisielle Skutilen-turen til en slags double whammy i diplomavdelingen.
Og FOR en tur! Fjellene helt sør på øya er magiske, med alt fra myke daler hvor løssnøen glitrer i alle regnbuens farger, til sorte klipper som stuper hundrevis av meter rett i havet. Titusenvis av sjøfugl har sitt hjem her, og inne i dalsidene observerte vi flere svært nysgjerrige fjellrev som sirklet rundt oss mens de været i lufta.
Vi besteg tindene over to dager, og avla også Revdalen et besøk. Her ligger Norsk Polarinstitutt sin hytte, hvor vi deiset ned i solveggen og klemte innpå Kvikk-Lunsj og kjeks. Høye på sukker forserte vi så bratte fjellsider og kjørte ski etter alle kunstens regler (i Karis tilfelle innebærer det å tryne på kunstferdig manér). Siste dag var vi ute syv-åtte timer. Tomas’ pannekaker har sjelden smakt så ypperlig som akkurat den kvelden
. Småslitne Tindebestigere og Kjentmenn feirer ikke så hardt. Vi nøt en lokal variant av gløgg, med krydderte, pappvin og blåbærsaft som base og bygde tre glødende snølykter som små seierspyramider for våre bragder
. Ti timer søvn senere var vi tilbake i toppform og tilbakela distansen Skutilen-Stasjonen på to timer, godt hjulpet av trekkhunder, god gli og medvind.
Et lett vemod over å ha utført alle diplomoppgavene (for vi har selvsagt badet i nettoen, alle sammen) ble raskt erstattet av fabuleringer om neste tur.
