Denne beretningen markerer at det er 60 år siden flyhavariet på Bjørnøya. Den er skrevet av Bjarne Ringstad Olsen, og finnes også på hans egen blogg Det Vennlige Nord.

28. mars 1954 forulykket postflyet på Bjørnøya da det skulle tilbake til Tromsø etter utført oppdrag. 8 mennesker omkom, én overlevde. Dette er et forsøk på å fortelle hva som skjedde i løpet av et dramatisk døgn her oppe. Mange vinklinger kunne vært valgt; historier fra redningsmenn, overlevende og det militære finnes. Dog må man begrense seg noe. Jeg har valgt å ha beretningene fra stuert Einar Strand som hovedvinkel. Alle passasjer som siteres er fra Strand, med mindre noe annet er oppgitt. En viss fare for unøyaktigheter finnes, men er forsøkt holdt til et minimum. Jeg forteller heller ikke noe om all innsats som i ettertid ble lagt ned av blant andre marinen – så som uthenting av de omkomne, som var ei påkjenning for de deltakende. Hjemtransporten av de omkomne, begravelsene og annet lar jeg også være. Denne saken har først og fremst fokus på det som skjer på Bjørnøya.

Natt til søndag 28. mars 1954 – noen dager forsinket på grunn av dårlig vær, letter Catalinaen KK-N, tilhørende 333-skvadronen fra Skattøra Sjøflyhavn i Tromsø. Kaptein Tor Arvid Høien leder et mannskap på åtte som skal ut på ei helt rutinemessig postflyging til Svalbard. Ruta er den sedvanlige: Tromsø – Bjørnøya – Isfjord Radio – Longyearbyen – Ny-Ålesund – Hopen – Bjørnøya – Tromsø, ei rute som vanligvis gjøres unna på 16 timer.
Det som er spesielt denne gangen, er at de har med seg en reporter fra NRK som skal lage et innslag om postflyging til Svalbard til programposten Aktuell-Post. Opprinnelig var det Jan Frydenlund, stortingsreporter, som skulle være med. På grunn av forsinkelsene måtte imidlertid Frydelund reise tilbake til Oslo, og programassistent Sigvart Tingvoll fra NRK Troms blir med i stedet.

Klargjøring av flyet dagen før avreise. Foto: Luftfartstilsynet.

Catalinaen er et trygt fly – det benyttes som sikringsfly på Skattøra, og kaptein Høien har tidligere utført flere krevende ambulanseturer med det.  Mannskapet kjenner maskinen godt etter å ha jobbet sammen på den i 20 måneder.

Turen forløper som normalt; postsekker droppes først over Bjørnøya, turen fortsetter til og over Spitsbergen, hvor alt foregår etter planen. Folk på bakken på de forskjellige lokasjonene er svært fornøyde med å motta post og hilsener hjemmefra, og hilser fly og besetning med energiske vink.
På hjemtur er de i forbindelse med Bjørnøya Radio, hvor Tingvoll foretar intervju med noen fra besetninga. Klokka er nå rundt 15.00, og flyet passerer lavt over stasjonsområdet. For å avslutte intervjuet før radioforbindelse brytes, gjør flyet en sving og skal fly over stasjonen enda en gang, før man omsider setter snuten i retning Tromsø. Kort tid etter vendereisen, blir forbindelsen med Bjørnøya Radio brutt, og man antar at det er problemer med kommunikasjonsutstyret – noe som slett ikke er uvanlig på 1950-tallet.

«Jeg stod ute på kjøkkenet da jeg av telegrafistens radiosamtale forstod at det straks ville være over stasjonen. Jeg gikk straks ut på trappa og fikk med en gang øye på flyet som kom fra nord-øst og passerte over Tobiesens hus som ligger ca. 50 meter nedenfor og litt vest for stasjonen. Høyden anslår jeg til maksimum 80-100 meter over havoverflata. Flyet gjør en styrbord sving som om det ville komme tilbake over stasjonen, men tørnet så til babord med kurs sør-sørvest. En stund etter forsvinner det i en snøbyge«.

Tre kvarter etter forventa ankomst på Skattøra, setter flykommando Nord-Norge i gang forberedende redningstiltak. Det settes raskt i gang søk, blant annet med en annen Catalina som er i beredskapsstyrken i Tromsø. Flyet avsøker farvannene mellom Tromsø og Bjørnøya samme kveld, uten resultat. I tillegg går KNM Andenes, KNM Sørøy, forskningsskipet G.O. Sars, ishavsfartøyet Norsel og et par mineleggere mot området for søk.

Faksimilie fra Svalbardposten – dato ukjent.

Klokka 1820 sendes det SOS fra Skattøra, og bestyrer Oddmund Søreide på Bjørnøya Radio kaller sammen besetninga for å drøfte saken. Klokka 1830 går stuert Einar Strand og telegrafist Alv Alvær ut for å søke etter et eventuelt vrak – været er frisk bris, snøbyger og varierende sikt ned i 25 meter. Etter drøyt tre kvarter tar de to en kort hvil i snøbygene, og blir da oppmerksomme på noe grått i nærheten. De antar at det bare er steiner (som er et relativt vanlig syn her på øya), men bestemmer seg likevel for å ta en titt. Når de så kommer nærmere, skimter de svake flammer gjennom snøkavet, og det kommer som et sjokk på dem i det de skjønner hva det er de ser.

Motor fra vraket. På vinteren er det ofte bare denne som er synlig av vrakdelene.

De nærmer seg flyet raskt, og roper høyt. Vel 25 meter unna vraket, får de svar fra flyet. Under flyets haleparti ligger telegrafist Paul Olsen fra 333-skvadronen. Han forteller om smerter i høyre legg, og det viser seg at beinet er brukket, og han har også skrammer og blod i ansiktet.
Alvær og Strand forsøker å gjøre det så behagelig som mulig for Olsen; de finner en sovepose og en flytevest fra flyet, og de har med varm kaffe på termos. Den forulykkede etterspør en sigarett og får også dette. Det ser ut til at Olsen etter alt å dømme er noe forvirret – han spør blant andre ting om flyet har kræsja og om han er på Spitsbergen eller på Hopen. Mennene svarer ham, men han stiller flere ganger de samme spørsmålene.

«Både telegrafist Alvær og jeg går rundt flyet og roper for det tilfelle at flere skulle være i live og ved bevissthet. Vi finner snart ut at det bare er denne ene som har overlevd katastrofen. Vi blir enige om at jeg skal bli tilbake hos Olsen mens Alvær skal gå tilbake til stasjonen med beskjed om at flyvraket er funnet og at en av mannskapene er i live, samt for å hente hjelp«.

Alvær får en strabasiøs tur hjemover. Det er nå mørkt, og siden det nå også er et skikkelig snøkav, ser han knapt lenger foran seg enn skituppene. Han føler seg fram med stavene. Det faktum at vinden har dreid gjør ham også usikker på retningen. Et sted går han utfor et stup, men kommer sånn noenlunde ned på beina, slik at han er i stand til å fortsette. Omsider er han fremme på stasjonen, og er så sliten og medtatt at han har problemer med å holde seg oppreist. Han forteller hva de har opplevd, og telegrafist Lars Hochlin som er i kontakt med Flykontrollen i Tromsø avbryter sendinga med beskjed om at han vil komme tilbake med ei viktigere melding. Alværs beretning om flyvraket kommer som et sjokk på Hochlin, slik at han må ta seg kraftig sammen for å få sendt meldinga som forteller verden om funnet.

Klokka 2145 går meldinga fra Bjørnøya Radio om at flyvraket er funnet havarert.

Restene av en vinge fra flyet.

Noen må dra ut igjen, og Alvær er altfor utkjørt til dette. Han overtar i stedet telegrafistvakta mens bestyrer Søreide og Hochlin drar ut med skikjelke, litt mat og drikke i en ryggsekk samt ulltepper og en pels. Et forsøk på å følge Alværs skispor er tilnærma fånyttes – sporene er utydelige og til dels utvisket, og selv om været er noe bedre, er det fortsatt en del snøfokk og nokså mørkt. De har med lommelykt og bruker denne til å signalisere fra alle høydepunkter i terrenget. De krysser frem og tilbake hele natten uten å komme i kontakt med Strand, og ser seg til slutt nødt til å returnere til stasjonen for å i all hast få seg noe å spise. Klokka 0500 ankommer de stasjonen, 0530 er de igjen ute på leit. Denne gang i hver sin retning.

«Det ble lang ventetid for Olsen og meg som satt igjen ved flyvraket. Etter hvert ble han klarere og snakket mer fornuftig. Jeg gikk fra ham en stund for å undersøke rundt vraket, og gikk i stadig større sirkler helt til yttergrensen av der jeg fant vrakrester. Jeg kunne ikke finne andre spor enn mine egne og Alværs skispor
.
Jeg hadde lommelykt og signaliserte med denne med jevne mellomrom for at de karene som vi visste nå lette etter oss lettere skulle finne oss. Etter noen timers forløp var batteriene nærmest oppbrukt. Olsen begynte å bli mer og mer utålmodig, jeg trøstet ham så godt jeg kunne og vi drakk kaffe, røkte og pratet sammen om forskjellige ting. Det ble etter hvert uhyggelig å sitte der i mørket og snøværet blant de forulykkede som lå der, i alt seks mann som jeg hadde funnet pluss to til som jeg visste måtte være der. Det brant fremdeles svakt i flyvraket med små eksplosjoner av og til. Det er så mangt en tenker på når en sitter slik, og det ene bildet etter det andre dukker opp; nifse ting som kanskje hadde hendt før og som nå meldte seg og dukket klart og tydelig opp i bevisstheten. Siden batteriene i lommelykten var utbrent, spurte jeg Olsen om det fantes noe i flyet som vi kunne nytte til å få tent opp et bål med. Han mente jeg fikk forsøke å tenne varme på en av gummibåtene. Det forsøkte jeg også etter først å ha skåret ut surstofflaska som jeg var redd kunne eksplodere. Det lyktes ikke å få gjort opp noe bål. Fyrstikkene mine var også blitt våte«.

Deler av flyskroget.

Deler av en vinge.

Etter hvert blir de to mennene klare over at de som er sendt ut fra stasjonen må ha gått seg ville. Strand setter sammen en slags provisorisk kjelke av skiene sine, legger soveposen over før han så legger Olsen på. Sistnevnte er for øvrig meget godt kledd, med ei enorm pelsjakke. Strand gir ham så skinnlua si – selv tuller han et skjerf om hodet. Olsen sier han er redd for at den brukne foten er slitt av, men er synlig letta når han finner ut at han kan bevege tærne. Olsen forteller i samtalens løp at han har krøpet ca 50 meter forover mot flyet for å komme i ly under halen. Mens han krøp hadde han passert en av de andre karene, men han viste ikke tegn til liv.

Strand begynner å trekke Olsen avgårde, men etter bare et par hundre meter er han så utkjørt at han ikke greier å dra lenger. De skjønner at dette ikke kommer til å gå, og har en liten rådslagning som konkluderer med at Strand skal la Olsen bli igjen mens han selv går til stasjonen for å hente hjelp. Strand graver kjelken med Olsen ned i snøen så godt det lar seg gjøre og overlater lommelykta (som det fortsatt var noe lys i) til ham. Etter å ha vist ham hvilken retning han skulle lyse for å signalisere når de kom tilbake, forlot Strand ham til fots. Det er fortsatt mørkt, men været hadde letnet betraktelig.

«For å være sikker på å ikke gå meg bort på tilbakevegen, gikk jeg i retning nordover for å komme ned til stranda og deretter følge denne tilbake til stasjonen. Et sted falt jeg nedover en skrent og ned i et elveleie, jeg var så sliten at jeg ikke klarte å komme meg oppover skråningen hverken fram eller tilbake, men lot meg gli på ryggen nedover elveleiet til skråningene ble slakere så jeg kunne komme meg opp. Jeg var framme ved stasjonen ved 1-tida, hvor jeg treffer Alvær som er vakthavende telegrafist. Søreide og Hochlin var fremdeles ute på leting. Jeg spiser litt i all hast og skriver ned et par linjer med beskjed om at Søreide og Hochlin må følge sporene minne fram til Olsen. Jeg finner meg et par ski på loftet og legger straks i vei ut igjen for snarest råd å komme tilbake til Olsen.
På tilbakeveien gikk jeg meg vill, sannsynligvis var jeg for langt vest, og jeg var ikke i stand til å finne igjen Olsen. Jeg ble meget fortvilet da jeg oppdaga at jeg hadde gått meg vill, og det som tynget mest på samvittigheten var at jeg hadde gått fra Olsen. Nå var han kan hende frosset i hjel, kanskje ville jeg bli anklaget for uaktsomt drap – det var så mange tanker som for gjennom hodet mitt nettopp da, men jeg forsøkte å trøste meg med at det var Olsens forslag at jeg skulle gå ifra’n. Det kunne forresten hende at de andre to alt hadde funnet ham og fått ham i hus – siden jeg nå ikke kunne finne Olsen der jeg mente å ha gått fra ham.»

Motoren ligger på ulykkesstedet som den mest synlige av vrakdelene.

Strand er nå temmelig utkjørt igjen, og tenker nå å forsøke og finne fram til flyvraket som han vet må være i nærheten, for så å få tak i noe av nødprovianten han hadde sett. Han ombestemmer seg og starter å systematisk gå i sikksakk for kanskje å finne Olsen likevel. Etter ei stund finner han Olsen halvt nedsnødd og føket over. Olsen sover, og Strand tror først at han er bevisstløs og kanskje har sovnet inn for godt. Ved tiltale våkner han straks og er helt klar og ved full bevissthet. Strand graver ham fram og han kjenner på hendene, som er varme. Strand føler en stor lettelse når han blir klar over at Olsen er OK og at det ikke er noen øyeblikkelig fare på ferde.
Han begynner å trekke igjen, og de kommer også denne gangen 200-300 meter framover før Strand igjen er utmattet. De må stanse igjen, og begge er nå klare over at dette ikke går.

«Dette går ikke; du får prøve å finne en annen utvei», sier Olsen.

«Den eneste utveien jeg hadde, var å gå fra ham enda en gang for å forsøke å få kontakt med Søreide og Hochlin, men av Olsens sinnsstemning – slik den var nå – forstod jeg at det ikke gikk an å si noe til ham om dette. Jeg lot skiene mine stå, og sa til Olsen at jeg bare skulle gå et stykke nordover for å se meg om og forsøke å få kontakt med de to andre. Han ropte etter meg flere ganger, men jeg bare vinket til ham og ba ham ta det med ro en stund, så skulle jeg snart være tilbake.»

Strand setter nok en gang kursen tilbake til stasjonen, og ankommer rundt klokka sju. Her får han høre at de to andre har vært hjemme ved femtida, men at de har dratt ut igjen. Han spiser litt og hviler noen minutter, før han ikke ser noen annen råd enn å dra tilbake til Olsen hurtigst mulig og håpe på at Søreide eller Hochlin finner dem.  På vei tilbake får han kontakt med Søreide som har funnet Strands skispor fra ett-tida på natta.

«Da vi sammen når fram til Olsen, finner vi ham krypende i snøen, ca. 100 meter fra kjelken. Olsen fortalte at da jeg forlot ham siste gangen, fikk han panikk og rullet seg av kjelken, for å forsøke og krype etter sporene mine.
Vi fikk lagt Olsen til rette på kjelken igjen, og trekkinga går langt bedre nå som vi er to man til å dra, men det går smått. Ca. klokka 0945 møter vi Hochlin som har vært hjemom stasjonen ved 9-tida og fått beskjed. Han har nå fulgt mine fotspor og har denne gangen ikke hatt vanskeligheter med å følge dem.»

Hochlin henter stasjonens skikjelke som er satt igjen et stykke inne på vidda, og Olsen blir lagt over på denne. Ca. klokka 1225 er de framme ved stasjonen. Skikjelken med Olsen blir båret inn i radiorommet, klærne tas av, og de masserer ansikt, hender og føtter. Høyre leggben er knust, og han har en del skrammer i ansiktet og på hendene, men ellers ser han ut til å ha klart seg bra. Benet spjelkes, sårene vaskes og bandasjeres. Olsen får frokost, blir bragt til køys og sovner straks.

«Det var slitsomt mens det stod på. Skal jeg si som sant er, hadde vi sovet lite de to nettene forut. Fredag kveld hadde vi et lite lag her siden jeg fylte 25 år den dagen, og natt til søndag satt vi oppe og venta på flyet. Det var vel dette som gjorde mye til at det ble som slitsomt som det ble.
Men det e no itj nå meir å tænk på no som alt e over og vi fekk hainn Olsen velbærga i hus.»

De omkomne var:
Kaptein Tor Arvid Høien fra Harstad, 32 år
. Etterlot seg hustru og to barn.
Løytnant Øystein Bjørnerud fra Telemark.  1. navigatør. 26 år, ugift.
Fenrik Johannes H. Floan fra Trondheim. 2. navigatør. 28 år, ugift.
Fenrik Svang Rasmussen fra Oslo. 2. flyger. 25 år, ugift.
Fenrik Eigil Lund fra Bærum. 3. flyger. 27 år, ugift.
Vingsersjant Håkon Johansen fra Stavanger. 2. telegrafist , 34 år. Etterlot seg hustru og en sønn.
Vingsersjant Georg Nødland fra Stavanger. Flymaskinist, 27 år. Etterlot seg hustru.
Programassistent Sigvart Tingvoll fra NRK Tromsø, 28 år. Etterlot seg hustru og en datter.

Minnesmerket utenfor Bjørnøya Meteorologiske Stasjon, avduket 1. november 1984.

Kilder:
– Postflytragedien på Bjørnøya av Odd Magnus Heide Hansen (http://www.skattora.com/tff-no4-catalina-bjornoya1.html)
– Rapport fra LKN fra 5. april 1954 (med intervju av stuert Einar Strand fra besetninga på Bjørnøya Radio)
– Bestyrer Oddmund Søreides beretninger fra sesongen 1953-54 på Bjørnøya Radio
– Faksimilie fra Svalbardposten, dato ukjent.

Vårjevndøgn er en kjærkommen milepæl her oppe
. Når dagene brått blir lengre enn nettene er det bare én ting å gjøre; legge ut på tur så snart det er råd. Det vil si, turer har vi gått lenge. Kirsti har for lengst besøkt de seks hyttene som utgjør Kjentmannsprøven
. All ære til hennes utrettelige pågangsmot
. Neste utfordring: Tindebestiger!

Det oppstemte firkløveret bestående av Kristi, Karinella, Mikael og Tomas observerte med stor entusiasme at langtidsvarselet meldte ikke ubetydelige mengder sol akkurat rundt vårjevndøgn. Ublu mengder mat og drikket ble pakket i pulken og jentene dannet fortroppen mot Kapp Levin mens guttene gjorde seg ferdige med sine respektive arbeidsoppgaver på stasjonen. Som plaster på såret for tur i tussmørket kunne guttene glede seg over ferdig oppvarmet hytte, ost, ildvann og kvinnfolk i stilongs
. Ishavslivet på sitt beste.

Dagen derpå bar det mot Misery i en solsteik så påskete at man nesten kunne ta feil av datoen. Bakker ble forsert, livets vann ble svettet ut og det tok ikke lang tid før første topp var nådd. Skuld var slett ikke noe skuldertrekk i all sin glans. Dessuten fant enkelte nordlendinger ut at å gå ned igjen er for pyser. Rumpa er til for å brukes, og på isete fjellsider er buksebaken et godt alternativ til ski. Det gikk fort, veldig fort, og føltes svært tilfredsstillende å lage rumpespor fra toppen og ned.
Verdande var litt brattere, og ikke minst mye skumlere. Toppen ser tilforlatelig avrundet ut, men viser seg brått å være en snøskavl som stuper hundrevis av meter rett ned i havet

. Vi rygget noen skjelvende skritt tilbake og ba en stille bønn om at bikkjene ikke skulle ramle utfor i all sin iver. Høyere makter bisto, og vi har fortsatt våre firbente venner i god behold.
Til slutt bar det mot Urd. Det ble passe bratt, og en del pesing ble observert både fra folk og dyr. Dette var mulig fordi det var helt stille der oppe. Ikke et vindpust! Vi kunne nyte vår Kvikk-Lunsj som om det var i solveggen på flatmark. Og hvilken utsikt! Bildene gjør på ingen måte synet rettferd (delvis fordi kameraet hovedsaklig ble brukt til videoopptak dere kan nyte på NRK til høsten).

Fire fjellgeiter har nå fått smaken på topptur, og snart bærer det mot de fire siste tindene for at vi skal kunne smykke oss med tittelen som Tindebestigere på Bjørnøya.

Selv om Bjørnøya er et godt stykke unna Hawaii er det ikke like kaldt som i fryseboksen her. Derfor har vi selvsagt et eget fryserom med forsyninger! Det vi si, vi hadde et fryserom … Her følger beretningen om fryserommets endelikt.

Det var en helt ordinær aften med en passe stappmett besetning lett henslengt i sofakroken. God mat, dessert og kaffe lå til fordøyning, og freden hadde senket seg

. Men slik skulle det ikke forbli særlig lenge. Nyhetssendingen på TV ble brått avbrutt av en litt sutrete pipelyd fra mellomgangen
. Hva er dette, mon tro? Driftssjef Rune kom tidlig til åstedet og kunne fastslå at katastrofen var et faktum: fryserommet var kaputt!
Vi satte igang en omfattende evakuering av livsviktige næringsmidler, og sto plutselig opp til knærne i vanskelige avgjørelser. Hvem skal får plass i en av de fire fryserne på tørrlageret (heretter kalt Arken)? Hvem skal leve, hvem skal dø? Iskrem eller piggvar?
Etter forsøk på reparasjon og et snarlig slukket håp om kaldere tider, måtte vi bite i det sure eplet (som jo heldigvis holder seg fint på kjølerommet) og hive all iskremen. Litt panikkspising måtte til, og vi kunne melde om laber bris, ca. null grader og lett kvalme utpå kvelden.