Januar er den mørke måneden
. For å dra oss selv litt opp av sofakroken tok vi opp tradisjonen fra i fjor – vi slo til med filmfestival på Gammelradioen!
Prosjektor, lerret og høyttalere ble montert forskriftsmessig, popcorn ble poppet uten brannskader, plakater og crew-pass i fiffig design dukket opp, og pappkrus ble utstasjonert på strategiske steder
. Vi trakk i finkjeledressene, og klinte til med ishavsrelaterte filmer. En norsk klassiker fra søttitallet hvor russerne holder på med snusk og fanteri på Svalbard ble vist sent en kveld (gratis overnatting på Bjørnøya i premie til den første som gjetter hvilken – men transporten må du ordne selv)
.
I løpet av samme natt begynte ting å skje ..
. På AIS-mottakeren dukket det stadig opp nye, russiske fartøy med kurs mot Bjørnøya. Skipene ankret opp i en fin halvsirkel utenfor Herwighavna, og paranoiaen la seg tjukkere enn havskodda
. Var det noe i dette med avlyttingsutstyr i Arktis? Hadde vi røpet noe om filmfestivalen på VHF-en? Hva driver egentlig radioamatøren vår med på Reserven om nettene? Gikk de etter brødlukta?
Etterhvert dukket et nytt fartøy opp noen få spyttklysers avstand fra Brinken, men det forble et spøkelsesskip på AIS-mottakeren. I morgengryet viste det seg etterhvert at det var KV Norkapp, våre glade badevenner i Kystvakta

. Hurra! Vi var reddet! Det viste seg etterhvert at russerne var helt ordinære fiske- og frysefartøyer som lå i le for å laste om. Så selv om vi hadde høye tanker om festivalen, var det altså ikke den som hadde trukket folkemassene til øya vår. Vi benyttet likevel denne anledningen til å invitere våre venner fra KV Nordkapp – noe som medførte publikumsrekord – og de svarte med å be oss på middag og omvisning på skipet.
Dette er det man kan kalle en uvanlig begivenhetsrik helg på Bjørnøya. Faktisk var besetningen så slitne at avslutningsfesten ble avlyst, og det bar rett tilbake i sofakroken igjen.

Det har lavet ned de siste dagene

. Is og stein har blitt erstattet med et mykt teppe nysnø, og det sier seg selv at skiene måtte komme seg ut av hangaren

. Tomas var første mann ut, med en kveldstur til Midpunktet. Stasjonens fruentimmer, Kirsti og Kari, ventet på fri – både fri fra vakt og skyfri – før det ble en helt nydelig tur med hele hundeflokken innom både Midtpunktet og Sørpunktet.
Ved ankomst Midpunktet ble det brått livlig. Mikael, besetningens store isfiskeentusiast hadde endelig fått ei røye på kroken, og sto fornøyd på trappa. Karis litt ivrige stemme i VHF-radioen førte til en misforståelse med potensiale til å bli et varig begrep her oppe. «Vi har møtt en fisker» ble gjentatt av en meget fortumlet og vantro vakthavende på stasjonen som «dere har møtt en tysker???» . Førstekokk Mikael hadde dratt opp en rugg på 1.3kg som for øyeblikket ligger til graving. Ikke rart vi ble oppspilte
.
Ellers er alt strålende her oppe. Vi venter på kystvakt med grønnsaker og post, fullmåne og solas gjenkomst, og gleder oss til å legge ut på lengre hytteturer
. En ørliten tur til Røyvass har det blitt, men uten overnatting. Neste gang værmeldinga slår til, sier vi bare!

Det har vært nyttårsdvale på Bjørnøya. De fleste av besetningsmedlemmene har blitt en smule døgnville i påvente av lysere tider og turvær. I skrivende stund har vinden løyet, skyene lettet på sløret og nå skimtes en gyllen glød bak Misery.
NRK har dratt sørover, og vi koser oss i det hele og det store med en stille tid

. Nuvel, alt er jo relativt. Vi greier åpenbart å finne på nok til å ikke kjede oss et sekund. I tillegg har vi fått i oppgave å drive litt analyse av sikkerheten. Et fast rituale ved tre-kaffen har blitt å fylle ut en såkalt TOFS – Time-Out For Sikkerhet. Der tenker vi gjennom tiltak for å unngå skade eller fare når vi er ute på jobb. Her en tidlig morgen ble det klart at også de tilsynelatende uskyldige aktivitetene – som å komme seg helskinnet gjennom en gang – kan medføre en viss risiko. Det kom nemlig en mengde frodige gloser fra Kirstis munn (som hun neppe kan ha lært sørpå) da hun skulle hive seg på sparkesykkelen vi benytter som transportmiddel gjennom den 76 meter lange «isbjørngangen» mellom hovedbygget og servicebygget hvor vi utfører sondeslipp. På et eller annet vis hadde hun greid å kveste leggen idet hun røsket sykkelen ned fra veggen. Lekre bilder følger
. Neppe TOFS-verdig, men det sved nok godt.

Sparkesykkelskade!

Rekonstruksjon på ulykkesstedet

Kirsti er tilbake på hesten!

Vi feiret det kommende året med et aldri så lite åtteretters etegilde
. Kokkene komponerte noen mirakuløst gode retter, og vi ble til slutt så mette at det ikke var plass til så mye som en persillekvast ekstra. Over kaffe avec ble årets sang til besetningen på Hopen finpusset og stemmene godt varmet opp. Det er en årelang tradisjon at stasjonene lager en sang til hverandre.
Ved midnatt fyrte vi av en aldri så liten salutt, og et par champagnekorker ble det også.

Der romjula har vært mørk og forblåst, glimtet 1
. januar til med knallvær. Funklende stjerner og et dansende nordlys svøpte stasjonen i ren nyttårsmagi
. Bak Misery i sør lå lovnaden om vår på lur med en varm glød, og det var bare en ting å gjøre for Kari: spenne på brodder, hive rifla på ryggen og ta med en særdeles entusiastisk Laban på tur til Midtpunktet

.

Dette var et noe vågalt valg, i og med at Kystvakta meldte sin ankomst for et aldri så lite nyttårsbad klokka ett
. Dermed måtte Kirsti ta den slitsomme oppgaven å bevitne 10 nakne menn som nøt badetemperaturen på -1,3˚C.
Vi startet også det nye året slik vi avsluttet det gamle – med en ekstravagant middag. Kalkun, waldorfsalat og en såkalt «isbombe» til dessert. Livet her oppe ved inngangen av 2014 er med andre ord sånn helt levelig!

Godt nyttår fra oss på Bjørnøya!