Vårsjauen

Denne har nok folk flest allerede fått unnagjort, men da sommeren lot vente på seg her i ishavet kom vi litt sent i gang.
Bedre sent enn aldri som en vis dame sa. Så nå skrapes det, det males og det snekres for å få stasjonen i litt bedre stand. Det er noe med det å ha bygninger såpass nært Barentshavet som kan være ganske ugjestmildt til tider. Det kreves vedlikehold, slik at ting både ser bra ut og holder lenger. Også nærmer det seg tiden hvor de høye herrer og damer kommer fra Meterologisk institutt for å se til at vi har det bra, de skal i samme slengen levere noen liter med drivstoff, muligens litt mat og sikkert en haug med kjafs som vi har bestilt fra ymse nettsider og butikker. Uansett så er det fint om ting er litt på stell når vi får storfint besøk. Så da må blådressen på og en må stå i det (kjedelige?) arbeidet, som for noen er kjekt å holde på med. Mens andre, ja la oss ikke legge oss borti detaljer.

Chiefen verdsetter en god omgang med skrapa, men også sin egen sikkerhet

Nå kan vi flagge med god sammvitighet, da flaggstanga har fått vårpussen og er klar for nok en vinter ved ishavet. Skjitrenna har også fått seg en overhaling, og er nok blant de bedre nord for Ekvator. Kanskje til-og med den peneste?

Peneste skjitrenna nord for Dovre? Nymalt!


Stilaset må opp så vi når opp


Malermann med malerteip

Sikring av stilas

Etter at vi fikk overhalt både skjitrenna og flaggstanga, så ventet sørsiden av hovedbygget på en liten fornyelse og vedlikehold. Folk og fe er ivrige, nå som vi har hatt litt sommerlige tendenser, på å komme seg ut i solveggen. Det blir litt meditativt når en står med skrapa eller med penselen, hvor det går jevnt og trutt, malingen spruter enten fra veggen eller strykes på veggen. I tillegg har vi fått plukket en sekk med søppel i Kvalrossbukta, som vi fikk dratt med oss tilbake til stasjonen etter båt. Når det først var fint vær, fikk brorparten av besetningen seg en tur rundt øya for å kunne oppleve øya fra et annet perspektiv enn vi til vanlig gjør.


Som dere kan se på bildene tar vi sikkerheten på største alvor her på Bjørnøya, og hjelmen er på når sjefen plukker søppel. Da en aldri vet hvor eller hvilken retning det kastes. Fra spøk til revolver, så ble denne hjelmen funnet mens vi plukket søppel og det vitner bare at det kastes hva som helst på havet. Så til alle dere som ferdes på havet, ta med spøla hjem. Det koster så lite å ta det med seg tilbake, uansett om du bare nyter hjemfjorden eller om du er på en stor fiskebåt så klarer en å la være å kaste søppel på havet. På forhånd takk.

Fløting av søppel hjem til stasjonen.

Turen rundt øya skal vist ha vært noe for de spesielle anledningene, da enkeklte dro tidlig fra Skutilen for å få med seg Fuglefjellene både ovenfra og nedenfra på samme dag. Vedkommende var strålende fornøyd med å rekke både fuglefjellet til fots og til vanns.

Opplevelser i verdensklasse!

Vårsjauen nærmer seg ferdigstilt, og det betyr at besetningen også får lov til å ta en etterlengtet dusj. Slik at vi er klar for å ta i mot sommerbåten. Fuel-slangen er lagt ut, noe som krevde nesten hele mannskapet for å få den lagt ut. Sko blir pusset mens dette skrives, og vi får dusje i morgen tidlig.

Aktivitesøya

En kan si mye om Bjørnøya, den ligger fandenivolsk langt nord, det er bare steinrøys også er det tåke hele tiden. Å på toppen av det hele, bor det bare gamle sære mennesker som ser på skyer der.

Tåke nå igjen?

Dette stemmer ganske bra, men det er mer enn vandring i tåke en kan drive på med. Øya er et eldorado om en liker å være ute. Et paradis for friluftsfolket, med 6 velferdshytter en kan dra til, det ligger båter ved noen av vannene og vi har fiskestenger tilgjengelig. Vi har antakelig 1746 kikkerter på stasjonen, så om en vil ta en titt på fugler er det fult mulig å dra sørover til fuglefjellene, som vistnok skal være en av de største sjøfuglkoloniene i verden. Så når en først skal være på øya i 6 måneder, så må en jo ta turen dit. Og det helst før fuglene drar sørover.

Kapp Levin, en av 6 hytter vi har tilgjengelig.
Den som lever får se

Ellers er det en haug med små klipper, skrenter og høyder, hvor det er mulig å bedrive med buldring. Altså klatring i lave høyder, bare et par meter over bakken, med en type madrass under som skal dempe fallet. Vi har også en liten innendørsvegg, om været tilsier at du bør bedrive apekatt-aktiviteten inne.

Buldring nedenfor Gravodden

Har jeg nevnt alle fiskevannene? Det finnes alt fra små pytter til større vann. I disse vannene lever kun en bestemt type fisk, nemlig den artiske røya. Dette er en morsom rakker å dra på jakt etter. Med raske sveiv, så stopp, så litt raskt igjen. Røya napper til, og det gjør du også. Før du vet ordet av det, er det en heftig kamp i vannkanten. Hvem går seirende ut? Vell du får leve i spenningen, men la oss bare si at å fiske på Bjørnøya er ikke helt det samme som å fiske på fastlandet. Det er litt som å bare dra å hente det en vil.

Så er det jo dette såkalte ishavet, som vi prater mye om. Og når det er relativt flatt og det er god sikt, så kan vi spørre chiefen pent om han kan sette ut båten, så en kan dra på eventyr med den. Utforske og se øya fra et litt annet perspektiv enn vi er vant til. Eventuelt om en syns røye-bette er dårlig kan en alltids dra på havet for å dra litt torsk ombord i båten.

Klar for tur!
Husk å dokumenter!

Om du er virkelig glad i havet og bølgene, så kan en prøve seg på surfing. Det finnes ikke utstyr til dette på øya så vidt meg bekjent, men vet at folk har surfet i omegn før. Vet dog ikke hvor en kan surfe, men muligheten er der!

Vi har også fjell, eller hauger og knauser som undertegende ville ha sagt, slik at det er fult mulig å ta seg en topptur eller tre. Om været tillater deg det da, for selv om det ikke finnes dårlig vær bare dårlige klær. Er det ikke noe særlig å vase rundt omkring på disse knausene i tåke og dårlig sikt. Om du er ekstremt gira kan du få et snøbrett sendt i posten og jage siste snøen før den ble borte. Om du kommer hit for vintersesongen er det fult mulig å gå topturer på ski, og det finnes relativt bratte områder en kan ha en kort men gøy nedkjøring.

Langt nok å falle!
En som er klar for å jage etter snøen, for sesongens kanskje siste snowboardtur(?)

En kan løpe rundt omkring på stasjonsområdet for litt utendørs trim. Her kan en variere mellom runder rundt stasjonen, ned til havna og opp til trappa. Eller bare teste toppfarten (på sparkesykkelen) i isbjørngangen. Hundene trenger oppmerksomhet, turer og mye kos. En kan leke med Yukon i timesvis, han går aldri lei. Til og med Laban kan være en skøyer i blant, se bare når du går inn i hundebua for å hente seletøy og bånd. Da er Laban som en valp igjen. Hopper og spretter som bare det. Det finnes visstnok en slede, så om en er tålmodig kan en prøve å få en sledetur med hundene. Det skal sies at hundene kanskje ikke er best i klassen når det kommer til trekking av slede, dette tar de dog igjen med godt humør.

Kosemose!

Om du tenker at det er fint å gi noe tilbake til naturen kan en alltids dra med seg en sukkersekk og plukke søppel, som eventuelt kan hentes av enten noen i fra besetningen med båt, eller at Sysselmannen plukker det opp når de er i området. Eventuelt så finnes det diverse balltyper så en kan spille ball, det finnes både biljard- og bordtennisbord og vi har en slakksline på huset.

Om ingen av de overnevnte frister, så finnes det andre alternativer. Det finnes en stamp, som i følge ryktene skal være varm på ca 90minutter. Her kan en sitte i timesvis å dampe om en ønsker. En anbefaling når det kommer til stamping er å la tempen ligge på ca 40grader i toppen, ellers blir en bare sittende rundt på kanten noe som kan bli kjølig i lengden. Det finnes både en vedfyrt badstu og en som blir varmet opp elektrisk. Slik at mulighetene for å dampes er mange, da sommertempen kanskje ikke er den varmeste i landet.

Stamplivet er ikke så ille!

Noen ganger så er det greit å bare legge seg ned, nyte varmen og de få solstrålene vi får. Kanskje du skal jakte på årets farge? Om det ikke frister med aktivitet og jaget etter store utendørsopplevelser, kan en alltids finne ei bok blant de ca 3000 som finnes spredt om i hus, sjå og loft.

Du deilige, deilige ishavslivet!


Bestefar på øya

Hvem er denne karen med crocs og skjorte på, han ligner litt på nissen i grunn, det er ikke han, det er sjæfen sjøl. Av oss 9 medlemmene i stasjonsbesetningen, er det en som har fått ansvaret for å holde pøblene sånn passe i sjakk. Om du ikke har gjettet det enda, så er det snakk om stedlig leder, nemlig Mats Kågström, supersvensken med sans for humor, store brystlommer og ishockey.

Mats er i følge sagnet en legende på ishavet, med flere sesonger både på vår øy, men også på andre ishavsøyer vi ikke trenger å nevne navnet på. Tidligere har han gjort litt av hvert, men for å nevne noe så har han skjært torsketunge i Henningsvær, han har jobbet offshore og vært lærer. Her på Øya har han tidligere vært teknikker, men har nå fått sjefsvervet.

Han er svensk, men skal visstnok ha bodd en mannsalder i Nordens Paris noe som har ført til en nord-svorsk dialekt som kan føre til noen misforståelser i ny og ne. Spesielt når det spilles alias, og Mats begynner å forklare et norsk ord, med svensk betydning. Ikke alltid like lett å skjønne hvor han vil hen.

Holder oss på stø kurs

Ute på ishavet så løper ordene fortere enn Usain Bolt, og ordet på havet er at sjæfen sjøl ikke liker å kjøpe nye bukser, før de er brukt opp. Det snakkes også om at han har sprengt et par bukser i fillebiter, da han hadde fått streng beskjed om at de ikke fikk komme tilbake til fastlandet. Hvordan de ble tatt hånd om vites ikke konkret, men la oss si at en værballong var involvert.

Det kan også nevnes at han tidligere var medlem av Saabens gamle venner, og kan ikke si Volvo høyt. Han kan dog si det andre svenske bilmerket. Han har også innrømmet til bloggen at han har hatt flere volvoer enn Saaber.

I følge en uttalelse fra et tidligere besetningsmedlem som jobbet med Mats, spiser han kun den franske karamellen i twistposen. Dette er også noe han kan bekrefte selv, at det er denne godsaken som forsvinner først.

En ung Mats som suger på fransk karamell
Se der ja en Volvo Amazon

En kunne gjerne ha brukt kaptein, eller øverstkommanderende, men Mats er på en måte vår alles bestefar, han holder skuta på rett sjøl, lar seg ikke pirke på nesen og sørger for at snittalderen ikke faller for langt ned.

Kapteinen er klar for nye tokt!


Butikken over alle butikker

Hva i alle dager er dette for noe slags vås, det finnes da ikke butikker på Bjørnøya? Jo, det gjør faktisk det. Nemlig vår kjære velferdsbutikk. Den koselige, lille butikken vår. Hvor vi kan handle sjokolade når søtsuget melder seg, vi kan sende postkort retning fastlandet når vi ønsker å gi de hjemme en liten oppmerksomhet og de har selfølgelig merchandise med Bjørøyalogo.

Rabatter og avtaler sørger de for at vi har med diverse levrandører, slik at vi kan bruke ishavspengene litt mer fornuftig(?) på ting vi trenger(?), med andre ord en fantastisk butikk, drevet at to driftige frøkner som sørger for at vi gjør opp for oss når vi kikker innom på natterstid og får lyst på noe munngodt. Systemet er like enkelt som det er brutalt, nemlig et kritesystem hvor du skriver opp hva du har tatt, også kommer det en faktura en eller annen gangen. Den kan gjøre vondt, men du vet at overskuddet går tilbake til deg i en eller annen form. Enten det er fiskesluker, brettspill eller annet som vi ønsker oss. Så kan Velferden fikse det. De sørger for vår hverdagslukus på øya.

Postansvarlig hadde vakt, og folket var utålmodige så bloggansvarlig måtte steppe inn å dele ut pakker og post.

Dog så sa de nei både til gravemaskin og til sagbruk, da de mente at dette måtte være noe som Meterologisk institutt selv måtte skaffe til øya. Og enda Hopen har fått både gravemaskin og sagbruk, så sitter vi igjen skjegget i postkassa. Appropo postkassa, så er det mulig å sende brev hit, og jeg lover med hånda på hjertet at jeg skal gjøre mitt ytterste for at Velferden tar ansvar og svarer på eventuelle brev som måtte komme.

En kan på mange måter si at denne sommeren har vært annerledes, med lite besøk på øya. For dere som har vært her tidligere sommre, vet at det til tider kan være travelt. Masse båter som vil komme på land, drikke kaffe, kjøpe t-skjorter og kanskje til og med bli medlem i nakenbadeforeningen vår. På grunn av dagens situasjon, er det færre som kommer innom for kaffe og selfølgelig færre som handler. Det er dog mulig å be om en inventarliste, hvorpå en kan sende inn en bestilling på det en ønsker, og enten få det sendt med posten, eller om en er i nærheten så kan en komme å hente det. Bare husk på tollregler også videre så skal det nok gå i orden.

Ungene venter spente på å få åpne pakker fra nær og fjern.

Da pakkene må ut på det store åpne havet er det viktig at de er godt pakket inn, noe som kan skape utfordringer for oss avfallsmessig, men heldigvis kommer sommerbåten innom å tar med seg alt avfallet.

Postkontoret er ferdig utrustet for å sende brev, selge sjokkis på krita og selfølgelig sprite ned baselusker.


En bursdag i ishavet

Her om dagen var det noen som hadde bursdag, og selv om en befinner seg ute i ishavet betyr det ikke at vi lar spesielle dager bli ufeiret. Vår eminent Sondeleder fylte år, og dermed var det duket for bursdagsfeiring. Tallet har ikke den største viktighet, men vi kan avsløre at vedkommende ikke har særlig tegn på at utseendet har blitt innhentet av alderdommen.

La oss si at de aller fleste på stasjonen viste hva som foregikk i bakgrunnen unntatt personen som det ble stelt og styrt til ære for. Det ble laget vimpler med bildet av bursdagsbarnet, blomsterdekorasjoner og selfølgelig en krone på størrelse med en Storjo i fult utslag.

Et stk fornøyd bursdagsbarn


En kan aldri bli for gammel til å bruke krone, da det er noe nostalgisk over å kunne tre på kronen og på en måte være konge for en dag. En fantastisk følelse, som en husker godt i fra barndommen.

Duket for feiring av bursdagsbarnet

Og som bursdagsbarn er det en selvfølge å få skyte salutt med kanonen på øya. Noe som var til stor stas for både bursdagsbarn, men også andre synes det er ekstremt gøy med kanonavfyring.

Etter Salutt, bursdagssang og middag var det på tide med noe godt i glasset. Når en fyller år, kan en få velge noe fra den lokale godtebutikken, som kan deles med resten av besetningen ute i godværet for eksempel. Dette ble også tilfelle da vi hadde en av de første godværsdagene denne sommeren, og da ble det helt naturlig å sitte ute resten av feiringen.

Vell overstått bursdag!

Du blir hva du spiser

Suksess kommer ikke av seg selv

Enhver vellykket ekspedisjon i ishavet og polare strøk har hvertfall en ting til felles, nemlig: Næringsrik mat så en ikke får skjørbuk. Om du er i ishavet for å dra tonnevis med torsk, forsker på storjo’n eller observerer på vegne av meterologisk institutt så trengs det en form for vomfyll. Og det funker ikke med nudler i månedsvis.

Vi har kommet et stykke inn i kontigenten, og det er på tide å presentere de som sørger for at vi ikke får skjørbuk på Bjørnøya.

Ishavets barskeste?

De viktigste på stasjonen

På huset har vi to fantastiske kokker som disker opp kvalitetsmat, måltid etter måltid. Kjøkkensjefen kjører på med god gammal husmannskost, mens førstekokken lar seg inspirere av kjøkken over hele verden. Om du ikke har vann i munnen allerde, så får du det etter hvert. Så langt har vi fått i oss en haug med forskjellige kaker, et drøss med heimkjær mat også mer eksotiske retter som ceviche, gnocchi, thaisuppe som hadde et spennende navn. Frityrstekt ribbe og vannmelonsalat for å nevne noe. Så om du leser her inne mamma, så frykt ikke sønnen din får mat nok, nydelig mat sådan!

Selv om en er kokk på ishavet, så er mulighetene mange for å gjøre annet også. Førstekokken er ofte på tur, eller med et konsentrert blikk i en av mange verksteder. Han er glad i å sysselsette seg med praktisk arbeid. Han har jobbet med alt fra michelinstjerner til matvogner og har et bredt spekter av erfaring når det kommer til mat og matlaging.

Plasmabrennern i godt driv

Konsentrert blikk

Kjøkkensjefen vår har en litt mer tradisjonell tilnærming på maten hun lager. Det går i den kosten som noen har vokst opp med, kjøttkaker, fiskegrateng og den slags.

Vi har med andre ord det beste fra Norge og verden, servert hver eneste dag. Med unntak av når kokkene har bursdag, som faktisk fyller år samme dag. Da er det oss andre som må trå til på kjøkkenet. Så om noen der ute, som kan lage mat, kunne tenkt seg å hjelpe oss med å utforme en bursdagsmeny til kokkene, eventuelt komme å lage maten, rop ut!

Kokk eller handymann?

En blir hva en spiser, og her på øya spiser vi allsidig, variert og sist men ikke minst sterk kost 😉

Museumsfuggelen

De ivrigste leserne er gjerne de som en deler hus med, altså andre bestningsmedlemmer. Dermed har en ganske mye innflytelse på resten av huset, og når noen blir nevnt uten navn, så vet fortsatt noen hvem det er snakk om. Så når noen ble nevnt i «Ære være fugln» om diverse timelapsebilder, tok det ikke lang tid før jeg hadde bilder fra klekkingen til ærfuggelen.

Dermed kan jeg presentere Musa, ærfuggelen som har ligget ved museumet og som nå har klekket ut noen søte små.

Musa med smått
Inspeksjon av smårollingene
«MAMMA, VI E SULTEN!»

Dette er ikke ferskeste nytt fra 74grader nord, men absolutt en happening som fikk mye oppmerksomhet på øya. Ellers kan vi skryte av 13.6 grader celius, på plussiden! Noen har dratt ut på sjøtokt for å se om det er mulig å komme seg rundt øya med båt. Dette er altså dag nr to, med CAVOK, altå ceiling and visibility OK, eller som normale folk ville sagt skyfri himmel.

Vi koser oss, endelig har sommeren kommet til Bjørnøya. Folk drar på turer, sitter i solveggen og nyter livet. For noen dagen, og de må bare nytes da vi aldri vet når tåka kommer tilbake. Dagene brukes mye til vedlikehold utendørs, både skifting av kledning på vegger, skraping og maling.

Kurt er som vanlig på farten, og denne gangen hadde han vist sovnet i traktoren.

Kurt var sliten denne dagen
Mon tro hvor lenge dette vennskapet varer?
Aldri for gammel for ballonger!

God sommer folkens!

Ferieavvikling

Fellesferien tikker mot slutten, og vi håper at folket har nytt late sommerdager, hvor grillen er tent, skuldrene langt unna ørene og kanskje noe godt å drikke på.

Her på 74 grader nord slipper vi unna timesvis med fergekøer, stappfulle turistattraksjoner og generelt stresset som en Norgesferie kan by på.

Dagene er generelt rolige, selv om vi er på jobb er det tross alt fellesferie, en for alle og alle for en eller noe sånt.
Livet går sin gang, og det dukker stadig opp seilbåter i horisonten som ønsker å komme i land for å ta en titt. (Må ha vært minst 2 den siste tida).  Med tanke på dagens situasjon, må vi være forsiktige og dermed må all besøk holde seg på avstand, og det blir dessverre ingen kaffebesøk før gjestene har vært på øya i 10 dager. Dette virker å være for lenge å vente for de fleste, men ikke for ornitologene som er på øya på vegne av Norsk Polarinstitutt.

Fly min venn!

Et par av de kom tuslende for et par dager siden, da de skulle se litt nærmere på havhesten. Dette medførte at de fikk bo på reservestasjonen, få servert mat, og litt etterlengtet selskap av andre enn fugleforskere. Det lyste glede av de da det ble servert noe søtt til kaffen, og dette var noe de satte stor pris på.

Norsk Polarinstitutt gjør en hel drøss med ting, men på Bjørnøya i disse dager går det i fuggel. Da er det havhest, storjo og et par andre arter som de ser litt ekstra på. Det skal merkes og måles, fjær -og blodprøver skal tas. Havhesten ser søt og uskyldig ut, men den er ikke husren av den grunn. Den kan nemlig finne på å gulpe og/eller spy på deg. Dette er vist noe som lukter ganske ille, om vi skal tro på de som jobber med fuglen.

Vi har vært så heldige å få lov til å være med på en del av arbeidet deres, sett litt hvordan de jobber og fått lov til å slippe fuglen løs etter at prøver er tatt. Som det kan sees på bildene, var dette kanskje en skrekkblandet fryd(?)

De er et lite gjeng spredt sør på øya,  som arbeider med forskjellig fuggel. De har med seg sitt eget landbaserte VHF-system, som gjør at vi kan kommunisere med dem. Det går som oftest i værmeldinger, da mye av arbeidet deres kreves litt sikt. Da det ikke er så enkelt å telle fugler i tåke.

Vi takker så meget for besøket og for alle høytflygende spøker!

Fanging av havhest

Ellers så kan jeg informere om at vi den 19.07.2020 hadde tosifret antall grader for første gang i sommer, dette ble feiret med is og shorts. Siden vi hadde godvær, ble folket grepet av arbeidslysten og startet med malingsarbeid. Blant annet så må «skjitrenna» skrapes og males.

Flaggstanga har også vært tatt ned, skrapet og malt. Så etterhvert skinner hele stasjonsområdet takket være Chiefen og alle andre som bidrar til et pent stasjonsområde.

skjitrenna skal males, men først skal den skrapes

Når sjefen er borte, kan man ta seg enkelte friheter

Vedlikehold av flaggstanga

La den fly, la den fly, la den fly nå!

Tett på røya

Trøndere, trillekoffert og diverse puss

Vi har hatt gleden av å dele øya med noen ivrige røyefiskere fra NTNU i over en måned nå, hvor vi har fått gleden av å lære mer om det spennende prosjektet som de har holdt på med, blitt bedre kjent med trønderbatalionen og delt noen hyggelige øyeblikk både med og uten trøndernes nasjonaldrikk.

Da de ankom øya, hadde de en drøss med utstyr med seg. De hadde garn for fiskets dels, de hadde telt for å sove i, og noe godt åt kaffen. Det som forundret oss mest var trillekoffertene de kom drassende på. Da Bjørnøya er naturreservat, er det en del restriksjoner på hvor en har lov å kjøre. Dermed var det duket for en god del bæring for trønderne.

Uten noen større form for introduksjon, lev deg gjennom Professor Berg og hans trønderbrorskap månedslange røyefiske med mer.

NTNU-gjengen

Vi er fem biologer fra NTNU som har nytt godt av gjestfriheten til våre naboer på meteorologisk stasjon. Denne er nå bemannet med sosiale, turglade og muntre kompiser og det er allerede et savn etablert. Når vi jobber i arktiske strøk er det alltid greit å ha noen å dele en kaffekopp med over en fin røye.

På jakt etter dverger og kannibaler – røyeforskning på Bjørnøya.

Bjørnøya er en fantastisk plass for å drive forskning på den ferskvannsfisken som finnes lengst nordover- røye. Ingen vet det nøyaktige tall, men øya har sannsynligvis rundt 300 vatn med røye. Så langt nord som Bjørnøya er det ikke mange dyr som lever i ferskvann og røya har derfor lite tilgjengelige næringsdyr, og fjærmygg er dominerende i dietten til røya.  Fjærmygg er en liten tass, det er derfor ikke store næringsmengder tilgjengelig for røya og røya som spiser fjærmygg blir derfor dvergrøye i størrelse. Den gyter allerede i ca 10 cm lengde og bruker deretter all tilgjengelig næring til rogn, melke og slossing ved gytinga.  Vi har derfor ett stort antall innsjøer med dverger og da blir det en nisje ekstra ledig for kannibaler som lever av dverger! 

 

Kjøttprøvetaking

Vi har i år prøvefisket 11 innsjøer for å se på hvilke forhold som gir rekruttering inn i røyebestanden basert på aldersanalyser av røya.  Røya anlegger vekstmerker («årringer») på øresteinene (ottolittene) som dermed kan brukes til å finne ut alderen på røya og dermed når den ble klekt og rekruttert inn i bestanden. Dette og flere andre materialer er innsamlet og vil bli brukt i arbeidet framover. Det første resultatet fra årets undersøkelser vil sannsynligvis foreligge til jul, når vår masterstudent Tonje Hornnæs leverer sin masteroppgave i biologi.

For ytterligere opplysninger om temaet kan du google Ole Kristian Berg  – char og slå opp artikler vi har skrevet om temaet basert på undersøkelser i fjellet i Sylane (Trøndelag) og på Bjørnøya (Trestikkelen).

Puss, hyss og fant

Som våre nærmeste naboer er det naturlig at det blir gjort litt hyss oss i mellom, for å vise vår kjærlighet selfølgelig. Det hele startet da våre nye midlertidige, men trivelige naboer ankom øya med kystvakta. Det ble bestilt t-skjorter og diverse fra kystvakta og til stasjonens besetning, men posen med det rare dukket aldri opp. Kystvakten mente at varene ble lagt oppi en IKEA-pose, i sjøbjørnen som skulle frakte trønderne til land.

Det ble lovet fra alle kanter at denne posen var ankommet øya, det skulle letes gjennom alt, men resultatet lot seg vente på. For å døyve sorgen over at posen ikke lot seg finne, ble det laget en liten sak i lokalblekka om profesoren og hans bande, hvor ting ble satt litt på spissen kan en si. Til stor glede for både trønderne som tok det hele med store smil og for stasjonsbesetningen som hadde sine interne spøker.

Posen kan ikke bekreftes funnet den dag i dag, og ingen vet om den noen sinne har ankommet øya. Selv om det ble sagt fra flere hold at posen var kommet i land.

Camp Røye

Kort fortalt, kan en si at det ikke bare var oss på stasjonen som satte pris på litt humor og sprell. Det ble satt i gang et spill, trønderne mot røkla, hvor det ble skrevet lokale nyheter fra hver sin kant, det ble blant annet gjemt en klokke, med mildt sagt irriterende pipelyd, inne i munnen på isbjørnen som pryder veggen i kaffistova. De laget også en meget interessant artikkel om oss fastboende, til stor glede for alle leserne. Som en liten revansje til våre fake news, kunne vi nå si at stillingen var 3-2 i favør hjemmelaget.

Slitne sherpaer

Time to say goodbye

Det var duket for neddrigging av camp, bæring av gods og siste natt på reservestasjonen for trønderne. Som en hyggelig gest ble badstua fyrt opp, slik at de kunne svette ut en måned med gåing i steinrøys, bæring av båt i nevnte røys som har fått diverse tilnavn uten av vi trenger å gå noe nærmere inn på navnene. Vi trenger ikke å avsløre alle detaljer, men det skal visstnok ha vært meget trivelig i varmen. Det ble mørkt og kveld, om ikke annet tid for å køye.

I kulissene mens trønderne nøt siste kveld, ble det pakket ned litt ekstra i tingene deres, som en siste gest og avskjed. Dagen etter kom sjøbjørnene og plukket opp naboene våre, og ut til kystvakta ble de fraktet. Det viste seg at Profesor Berg ville se over alt utstyr og fikk lagt det utover heli-dekket til kystvakta, og så fort at det var noen gjenstander for mye. Disse ble da sendt tilbake til øya, da et gjeng menige ankom øya for å bli medlem av nakenbadeforeninga. Til stor ergelse for besetningen. Heldigvis, hadde guttene sans for humor og de ville ikke la hjemmelaget tape.

På Vegne av besetningen vil jeg gjerne takke profesor Berg og hans trønderbataljon for et fantastisk samarbeid, og sist men ikke minst det kan hende du har fått deg noen ekstra IKEA-poser tilbake til bartebyen.

5-2. Hjemmeseier.

Båten fikk tilnavnet MS Elvegris
Kysser du mange nok røyer, blir det til slutt en prinsesse!

Bilder og tekst er publisert med tillatelse fra profesor Berg og resten av hans forsker-gjeng.


Bjørnøya klippestue

Det er flere grunner til å støtte lokalt næringsliv i disse dager, men først og fremst for vår del blir det for langt å dra til nærmeste frisør for en stuss. Det å tygge på sin egen bart er ikke noe særlig, dog så synes undertegnede at bartestussing er i overkant kjedelig og resultatet blir så som så.

Heldigvis så fins det en tidligere hundefrisør på øya, som med glede tok på seg ansvaret for å få stusset litt av trollskjegget. Bakgrunnen for at hun ble den utvalgte kan ha noe med hennes erfaring med å klippe hunder, men det skal ha blitt visket om et klipperi og/eller stusseri i Longyearbyen som gikk sånnn passe rundt i lystig lag. Uansett CV’n var godkjent, og siden vi ikke kunne lokalisere frisørsaksa, så ble kjøkkensaksa det en hadde for hånda.

Det som skulle være en plankekjøring-bartestussing endte med at hele skjegget ble formet, stusset og klippet. Resultatene er dessverre under etterforskning per dags dato, men la oss si at begge parter ble fornøyd og livet går videre og hår vokser ut igjen.

Klippestua tar jobben seriøs, og har egen lyskaster for å gjøre jobben til klipperen enklest mulig.

I følge den lokale korrespondansen så har Bjørnøya klippestue en hemmelig konkurrent i form av en Albansk frisør som holder til nede i naustet. Dette er dog ikke bekreftet, men i følge sagnet er denne Albaneren meget dyktig i sitt arbeid og skal visstnok heller ikke ha noe betaling for tjenesten, da han mener at alle fortjener å være vakre.